Jeg legger meg «flat som faen» for hvordan jeg avslørte personen bak @Someliten.
Etter gårsdagens «bombe» (som noen valgte å kalle det) av hvem som stod bak satirebloggen Sosiale Medier Eliten, er det på sin plass (for min egen del i alle fall) med et par refleksjoner, tanker – og ikke minst en beklagelse.
Og før PR- og kommunikasjonsfolka kaster seg på rollehjulet så vil jeg bare gjøre det klinkende klart at dette IKKE under noen omstendigheter er et forsøk på offerkommunikasjon fra min side. Jeg vet egentlig ikke hvilken rolle jeg inntar her, men jeg har i alle fall behov for å forklare og beklage.
Måtte ta ned bloggposten
Jeg har aldri slettet en bloggpost før, og det har heller aldri vært det rådet jeg har gitt andre heller. Ei heller når det blåste som verst rundt «the crazy ones» mens jeg jobbet i Geelmuyden Kiese var det en tanke vi var innom. I dette tilfellet MÅTTE jeg gjøre et unntak, rett og slett fordi jeg dreit meg så jævlig ut ved å ikke følge mine egne råd om hvordan avsløringen skulle publiseres.
Planen var egentlig ganske klar: Jeg skrev ferdig bloggposten, og hadde planlagt å legge den ut klokken 21:00. Derimot hadde jeg frem til rundt 19:00 planlagt å informere personen bak @Someliten 15 til 20 minutter før, slik at vedkommende hadde en anledning til å kommentere, alternativt skrive det hele om i samråd med vedkommende. Jeg rådførte meg med et par gode venner og et par mente at jeg burde legge den ut – uten forvarsel. I bakhodet hadde jeg hele tiden også hatt Fabian Stang-saken i minnet. Han ble oppringt av Dagbladet som hadde avslørt han som skattesnyter, og «kuppa» hele saken ved å legge seg paddeflat på Facebook. I min iver etter å være først – ikke gi @Someliten anledning til å «kuppe» avsløringen, hørte jeg på rådet om å publisere det uten forvarsel. Dernest tok jeg kontakt med vedkommende via en direktemelding på Twitter. Det er ikke godt nok, det er ikke «fair» og det beklager jeg.
Forsøkt å beklage
I dag morges stod jeg tidlig opp for å skrive om bloggposten. Fjerne personavsløringen og heller fokusere på hvordan jeg gikk frem for å avsløre vedkommende. Noen kommenterte i går på Facebook-gruppen at det grenset til det absurde at jeg hadde gått slik til verks for å avsløre @Someliten. Det tok ikke lang tid å avsløre, når jeg først hadde fått tips om hvordan jeg kunne gå frem.
Etter at jeg hadde republisert bloggposten tok jeg meg en tur til Elixia (ikke sponset lenke) for å trene og «klarne» hodet litt. Etter endt trening var også planen klar – jeg ville møte personen bak @Someliten for å beklage ansikt-til-ansikt. Men etter å ha ringt, sendt et par SMS-meldinger, en epost og en DM på Twitter har det ikke lyktes meg å komme i kontakt.
Feil uansett bransje
Jeg er klar over at mange tror og mener at jeg har reagert så kraftig på @Someliten fordi det omfatter meg selv og egen bransje, men jeg vil bare presisere at det ikke er tilfelle. Fra dag en har jeg tatt et klart standpunkt til at jeg IKKE synes det er greit å henge ut, drite ut, drive gjøn, parodiering eller satire hvor personer utleveres med fullt navn og bilde, samtidig som avsender selv er anonym. Grensen mellom hva som er mobbing og satire er også ikke alltid like enkel: Satire har til hensikt å sparke oppover, mobbing nedover. Hvem som da sparker – og hvor vedkommende sitter i «hierarkiet» er i så måte greit å vite.
Jeg har også mottatt flere meldinger som har gått på akkurat dette med mobbing. Jeg har aldri sagt at det har handlet om mobbing, men jeg har uttalt – og det mener jeg fortsatt – at flere av meldingene har vært på grensen. Når noen av kommentarene jeg da har mottatt går på at «det aldri har vært oppe og vedtatt at dette er mobbing» så sitter jeg igjen med følgende spørsmål:
– Hvis mottageren opplever det som mobbing, er det da ikke mobbing før det er vedtatt av «alle andre»?
Feil å avsløre de «anonyme»
En tilbakevennende kommentar har også gått på at det er feil å avsløre en anonym profil. At det ikke er god nettpraksis å gjøre det. Men er det god nettpraksis å «drite ut folk»? Det har slått meg at jeg kanskje burde ha avslørt @Someliten ved å selv opprette en anonym profil, og så avslørt vedkommende på en «satirisk» måte. Det ville jo vært utrolig feigt – like feigt som jeg synes det har vært å «drite ut folk» gjennom en anonym blogg- og Twitter-konto.
Andre har også påpekt at det var feil at avsløringen kom fra noen som selv ble parodiert. Som sagt – jeg har IKKE tatt meg nær av de gangene jeg har blitt «hengt ut». Jeg har derimot følt det på meg hvordan andre har blitt «driti ut», og jeg står for at jeg ville gjort det samme uansett HVILKEN bransje dette hadde handlet om og HVEM det var som ble hengt ut. Det her er peanøtter sammenlignet med mye av det andre jeg blir utsatt for gjennom sosiale medier. Derimot skal jeg innrømme med glede at jeg har vært (beklager fransken her) jævlig nysgjerring på HVEM det er som har stått bak – og det har jeg på ingen måte vært alene om heller.
«De som er flest, har alltid rett»
Temperaturen på Facebook-gruppen «Stort og smått om sosiale medier» ble ganske stort i løpet av gårsdagen. Skal ikke si at det ikke gikk inn på meg. Det var ganske så ubehagelig og jeg skal innrømme at jeg svettet og skalv, og hadde det ganske så «jævlig«. Når det er sagt, så vil jeg ikke si at meldingene var «jævlige» eller usakelige. De var kritiske – og de som gikk på at jeg hadde «outet» vedkommende uten å informere han om bloggposten i forkant var på sin plass i tillegg. Kritikken var for det meste saklig og ingen (som jeg så) gikk over «stokk og stein» i forhold til usakelighet, personangrep, hetsing eller trusler. Men fy faen så ubehagelig det var når det stod på som verst.
Når jeg gikk å la meg i går kveld hadde det dukket opp litt over 120 kommentarer, og det som slo meg var at kritikken ble postet på Facebook-gruppen, mens støtteerklæringene kom i private kanaler. Gjennom telefonsamtaler, SMS-meldinger, Facebook- og vanlig mail hadde jeg mottatt omtrent like mange positive tilbakemeldinger. Det er en trend jeg registrerer stadig oftere – hvis kritikken kommer tidlig, så blir det nesten kun kritikk. I den sammenheng synes jeg det passer å trekke frem Jens Bjørneboes dikt «10 bud til en ung mann» fra 1963.
Bildet er lånt av @presseforbundet på Instagram.
Til slutt
Avslutningsvis vil jeg igjen beklage særs dårlig dømmekraft for at jeg valgte å gå ut med hvem personen bak @Someliten var, og det uten å gi vedkommende en «fair» anledning til å kommentere eller forholde seg til det først. Hadde jeg kunnet gå tilbake i tiden hadde jeg gjort det uten å mukke. Det eneste jeg kan gjøre er å «legge meg flat» og beklage det hele, for her dreit jeg meg regelrett ut.
Samtidig vil jeg også takke for diskusjonen på Facebook-gruppen – og da mener jeg å takke for måten diskusjonen gikk. Kritikken var hard – og fortjent, men aldri «drøy«. Det var svært så ubehagelig, men ikke i nærheten av hva andre bloggere, politikere, næringslivsledere og kjendiser ofte blir utsatt for. Det var ikke raust av meg å gå ut slik jeg gjorde, men det var raust av de som kritiserte å forholde seg (forholdsvis) saklig. Tusen takk!
Derimot står jeg ved utgangspunktet mitt om at jeg ikke synes det er greit å «drite ut» folk med fullt navn og bilde via en anonym profil. Jeg synes det er feigt og dårlig stil, og jeg synes vi voksne sender uheldige signaler til barn og unge. Og i den anledning kan det være verdt å nevne at jeg har fått flere henvendelser fra skoler, som sliter med nettopp det her – at noen setter opp anonyme profiler som blir brukt til å «drite ut» andre barn.
Per Thorsheim som hjalp meg med metoden jeg brukte for å avsløre @Someliten, skal snart holde et kurs i Oslo om «Sikker bruk av sosiale medier» og da kan jo både de som vil avsløre anonyme profiler og de som har lyst til å «drite ut» andre på en sikker og anonym måte melde seg på.
Når kurset dukker opp skal jeg si ifra.
Til slutt så håper og forventer jeg at det dukker opp nye satireblogger etter at @Someliten nå er stengt. Og det er bare å bruke meg som objekt, bare du ikke gjør det anonymt. Er satiren god, skal jeg til og med smile og le av det.
