Det er på høy tid for et helhetlig og proaktivt mental helse-tilbud ved tap av nære relasjoner. Det vil redde mange liv.
Overlatt til seg selv etter et stort tap
I august tok mitt ekteskap brått slutt. Et døgn senere hadde jeg levert inn min søknad om separasjon. Jeg husker fortsatt hvordan det føltes – et stempel på slutten av noe som en gang betydde alt. Det tok noen sekunder før jeg klarte å trykke på «send«-knappen.
Tomheten, sjokket, og reaksjonen over en helt ukjent fremtid har preget hverdagen siden. For mange som går gjennom tap av nære relasjoner, enten det er skilsmisse, samlivsbrudd, eller dødsfall, er veien videre ofte tung og usikker. Og tidvis også tom.
Men hva om det elektroniske skjemaet som bekreftet slutten på mitt ekteskap, ikke bare ble fulgt opp med en formell kvittering på e-post? Hva om den i stedet også inneholdt et proaktivt tilbud om støtte fra kommunen?
Lavterskeltilbud for sorgprosessen
Tenk deg at en person som nettopp har gjennomgått et stort emosjonelt tap, i stedet for å bli overlatt til seg selv, mottar en rekke lavterskeltilbud skreddersydd for sorgprosessen. Et tilbud basert på samtykke, selvfølgelig, men likevel et målrettet forsøk på å støtte de som sliter med å navigere tapet. En e-post med konkrete ressurser og tilbud som kan hjelpe en videre – på egne premisser.
I e-posten kunne jeg fått en invitasjon til aktiviteter og møteplasser: bokklubber, filmklubber, vinklubber – uformelle, trygge steder der jeg kunne møte andre som også søker nye sosiale bånd. Kanskje kunne kommunen samarbeidet med DNT og sendt meg invitasjoner til fotturer, teltovernattinger, eller gruppeturer i marka, fordi vi vet at naturen kan ha en enorm helbredende effekt.
Fysisk helse har direkte innvirkning på mental helse, og i et slikt initiativ kunne kommunen ha tilbudt halv pris på et treningssenter i seks måneder. Slik kunne man tilrettelegge for sunnere rutiner og et nytt nettverk for personer som gjennomgår en tung tid.
Hva med kurs i å redusere egen skjermbruk og sosial medieavhengighet? Det er vitenskapelig bevist at bruk av smarttelefoner og sosiale medier øker sannsynligheten for depresjon, isolasjon og følelsen av ensomhet.
De kunne ha kommet opp gruppeterapitilbud og mestringskurs som kunne gitt verktøy til å håndtere ensomheten, kaoset, og de overveldende sterke følelsene på en sunn måte? Dette er tiltak som kunne ha gjort en konkret forskjell for meg, og for mange andre i liknende situasjoner. Tiltak som garantert også ville ha reddet liv.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Kartlegging av folks mentale helse
I tillegg til slike lavterskeltilbud kunne jeg ha fått et spørreskjema for å kartlegge min mentale helse. Et enkelt skjema som ga kommunen innsikt i hvordan jeg hadde det, og som kunne ha fulgt opp tre, seks og tolv måneder senere for å måle utviklingen. Med en slik kontinuerlig oppfølging ville kommunen ha oversikt over innbyggernes mentale helsetilstand etter store tap, og kunne evaluert effekten av tiltakene.
Tenk på verdien i å ha et slikt helhetlig tilbud i hele Oslo, der én del av byen får tilgang til tilbudet, mens en annen del av byen fungerer som en kontrollgruppe. Etter ett år kan man måle forskjellen i mental helse og se hvilke effekter lavterskeltilbudene har hatt.
Dette ville selvsagt ha kostet mye penger. Men kostnadene ville ha vært langt mindre enn de vi nå har ved langvarig sykefravær, utbrenthet og depresjon som får utvikle seg fritt. Tenk på verdien det ville ha gitt den enkelte, men også fellesskapet, ved å kunne møte tapet med et system som faktisk tar vare på de mentale behovene i prosessen. Det er dessverre mye vanskeligere å bevilge midler til proaktive tiltak enn til reaktive.
Samfunnet sies å bry seg om folks mentale helse
Dette er ikke en luksus eller en god idé på papiret – det er en nødvendighet. Vi har fått et samfunn som formelt sier at det bryr seg om mental helse, men uten de faktiske strukturene som gir folk støtte når de trenger det som mest. Jeg tror på et samfunn som ikke bare sender bekreftelser på formelle avgjørelser, men som også har en dør inn til fellesskap og helse når man står alene med sin sorg.
Når jeg tenker på hva som hadde gjort en forskjell for meg, handler det ikke om et ønske om særbehandling, men om en visjon om et system som gir oss alle mulighet til å komme styrket ut av livets tap og nederlag.
La oss skape en fremtid der vi gir omsorg på forskudd.
Hva tenker du, kjære politiker i Oslo kommune?
