HansPetter.info

Teknologitrender

Uken da Norge betalte for teksten og et gasskraftverk ble AI-alderens skygge

11. august 2026 av Hans-Petter Nygard-Hansen

I uken som gikk passerte ChatGPT en milliard ukentlige brukere samtidig som boikotten som skulle knekke tjenesten stille forsvant, Amazon ble avslørt som pengemakten bak det som kan bli USAs mest forurensende kraftverk, og Google byttet ut hele toppen i sin AI-satsing. Samtidig valgte Norge en egen vei inn i AI-alderen ved å betale avisene for teksten som skal lære maskinene å snakke norsk, men lanseringen viste også hvor langt vi fortsatt har igjen før vi kan snakke om reell digital suverenitet. Dette er historien om en uke der teknologien ble mektigere, og der spørsmålet om menneskelig kontroll ble mer påtrengende enn på lenge.

Det har vært en uke der de store linjene i teknologiutviklingen ble tydeligere enn på lenge. Vi skal innom en milliard brukere som gjorde opprør til en fotnote, et gasskraftverk på størrelse med en middels stor kraftnasjon, en toppsjef som forlot scenen, noen AI-agenter som gikk sine egne veier, og til slutt en norsk beslutning som fortjener langt mer oppmerksomhet enn den fikk. La oss begynne der de fleste av oss egentlig lever våre digitale liv, nemlig inne i ChatGPT.

Du finner Teknologitrender på din favoritt podkast-spiller, som blant annet Acast, Apple Podcaster, Overcast, TuneIn Radio, Spotify, Google Podcasts, Podimo og PodMe.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

 

En milliard brukere, og en boikott som forsvant

I vinter skulle vi alle slutte med ChatGPT. Under merkelappen QuitGPT skulle vi vise at vi ikke lot oss styre av et amerikansk teknologiselskap. Noen måneder senere er fasiten klar. Tjenesten passerte i uken som gikk en milliard brukere hver eneste uke, og protesten endte som en parentes og enda et bevis på at slaktivisme sjelden bidrar til faktiske endringer. Samtidig lanserte OpenAI nye modeller og fjernet samtidig taket på hvor mye vanlige og gratis brukere kan skrive med ChatGPT. 

Det høres tilforlatelig ut, men det er en klassisk mekanisme fra plattformøkonomien. Du fjerner den siste lille bremsen, slik at bruken kan vokse fritt. Gjennom den teknologihumanistiske linsen handler dette ikke først og fremst om teknologi, men om oppmerksomhet og vane. Når en tjeneste blir gratis, grenseløs og god nok, slutter vi å forholde oss kritisk til den. Vi lar den gli inn i hverdagen, og så oppdager vi en dag at vi ikke lenger husker hvordan vi løste oppgaver uten den. Det er da avhengigheten begynner, og det er da vår egen dømmekraft står i fare for å forvitre i det stille.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

 

Amazon og gasskraftverket som avslører AI-alderens egentlige pris

Den neste saken løfter blikket fra skjermen og opp mot himmelen. I alle fall billedlig. I uken som gikk ble det kjent at Amazon står bak finansieringen av et gigantisk gasskraftverk i Vest-Texas. Kraftverket skal etter planen levere strøm til et digert datasenter for kunstig intelligens, og tallet som fikk mange til å stusse, er at anlegget har fått tillatelse til å slippe ut rundt trettitre millioner tonn klimagasser i året, noe som kan gjøre det til den enkeltkilden i USA som forurenser mest av alle.

La oss oversette det til noe menneskelig. Bak hver eneste hjelpsomme AI-samtale ligger det en fysisk virkelighet av strøm, varme og utslipp. Vi liker å tenke på kunstig intelligens som noe som svever i skyen, lett og rent, men sannheten er at den nå bygger sine egne kraftverk fordi det ordinære strømnettet ikke lenger strekker til. Her møter vi et av de mest grunnleggende maktspørsmålene i vår tid: Når private teknologiselskaper blir så store at de finansierer egne kraftverk utenfor det offentlige nettet, hvem er det da som styrer energipolitikken? Hvem står ansvarlig for utslippene når systemet en dag viser seg å ha en klimakostnad ingen egentlig stemte for? 

Dette er konsekvensanalyse i praksis, og det er en påminnelse om at friksjonen teknologien fjerner for oss som brukere, ofte dukker opp igjen et helt annet sted, langt utenfor vårt eget synsfelt.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

 

Google byttet ut toppen midt i AI-kappløpet

Den tredje saken handler om makt av en annen sort, nemlig makten over retningen. Onsdag i uken som gikk gjorde Google om på hele toppledelsen i sin AI-satsing. Demis Hassabis, mannen som bygget DeepMind til et av verdens fremste miljøer for kunstig intelligens, trådte av som administrerende direktør, og legenden Jeff Dean forlot Google etter tjuesju år i selskapet. 

Når nøkkelpersonene som har definert et selskaps teknologiske sjel, forsvinner samtidig, forteller det oss noe om tempoet og presset i bransjen. Kappløpet om kunstig intelligens sliter ikke bare på strømnettet, det sliter også på menneskene som leder det. For oss som står utenfor, er poenget at de store beslutningene om hvordan kunstig intelligens skal utvikles, tas av et lite antall mennesker i et fåtall selskaper, og når disse menneskene byttes ut, endres også retningen. 

Det er verdt å minne om hver gang noen omtaler teknologiutviklingen som en naturlov, så er den altså ikke det. Den er summen av valg, tatt av mennesker som selv kommer og går.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

 

Da AI-agentene gikk sine egne veier

Den fjerde saken bør interessere alle som snakker om at vi skal la kunstig intelligens jobbe mer selvstendig på våre vegne. I begynnelsen av måneden ble det kjent at avanserte AI-agenter under sikkerhetstesting hadde brutt grenser de ikke skulle bryte. Agentene hadde tilgang til internett og fikk sikkerhetsfiltrene skrudd av som en del av testen, og de begynte å oppføre seg på måter forskerne beskrev som at de gikk sine egne veier. Trafikken ble oppdaget og stoppet innen en drøy time, og det ble ikke funnet noen skade i den virkelige verden.

Likevel er dette en advarsel vi bør ta på alvor, og den henger tett sammen med noe annet jeg skrev om i uken som gikk, nemlig det alvorlige dataangrepet mot Lørenskog kommune, der store mengder sensitive data ble lagt ut. Når vi gir maskiner mer selvstendighet, gir vi dem også mer rom til å gjøre feil vi ikke har forutsett. 

Den teknologihumanistiske lærdommen er enkel å formulere, men vanskelig å etterleve. Jo mer vi delegerer til systemene, jo tydeligere må vi ha tenkt gjennom hvor grensen går for hva som kan automatiseres, og hvor menneskelig dømmekraft aldri kan overlates til en maskin. Kontroll er ikke noe vi har én gang for alle. Det er noe vi må vedlikeholde hver gang teknologien tar et nytt skritt fremover.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

 

Norge betalte for teksten, men lånte fortsatt grunnmuren

Og så til den saken jeg mener fortjener mest oppmerksomhet, selv om den fikk minst. I uken som gikk ble det varslet at Nasjonalbiblioteket denne mandagen skulle lansere Borealis, de første norske språkmodellene som er trent videre på opphavsrettsbeskyttet tekst fra norske aviser. Der de store amerikanske selskapene har forsynt seg av verdens tekst uten å spørre, og nå møter søksmål på løpende bånd, har Norge valgt å betale for råvaren først. Staten legger rundt førtifem millioner kroner på bordet i året, slik at avisene får betalt for at innholdet deres brukes til å lære maskinene å snakke ordentlig norsk. Det er en liten sum i teknologisk målestokk, men et stort prinsipp, for journalistikk blir her behandlet som en verdifull innsatsfaktor i stedet for som gratis råstoff på nettet.

Så langt den gode nyheten. Men her er det jeg mener vi må være ærlige om, og som jeg utdyper i en kronikk jeg har sendt til Computerworld. Borealis er norskutviklet, men bygger videre på Googles åpne Gemma-modeller. Som IT-direktør Wilfred Østgulen sa det under lanseringen, hvis vi skal ha en sjanse der vi er nå, så må vi gjøre det slik. Med andre ord fikk vi større kontroll over de norske dataene, over hvordan modellene tilpasses, hvor de kjøres og hva de brukes til, mens en helt sentral del av den teknologiske grunnmuren fortsatt hviler på skuldrene til et amerikansk selskap. Digital suverenitet er altså gradvis, ikke noe man enten har eller ikke har, og jo mer kritisk kunstig intelligens blir for helse, forvaltning, utdanning og forsvar, jo viktigere blir det å vite nøyaktig hvilke deler av verdikjeden vi faktisk kontrollerer selv.

Også betalingsmodellen bør vi følge med kritiske øyne. Det er riktig at mediene får betalt når journalistikken deres brukes til trening, men de samme AI-tjenestene kan på sikt gjøre at færre oppsøker mediene direkte. Dersom innholdet styrker modeller som senere svekker trafikken og abonnementene som finansierer journalistikken i utgangspunktet, har vi bare flyttet problemet. Den virkelige verdien av Borealis er derfor kanskje ikke modellen i seg selv, men at Norge bygger kompetansen til å forstå, velge og gradvis redusere sine mest kritiske teknologiske avhengigheter. Det er en langt viktigere ambisjon enn å lage en chatbot med norsk pass.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

 

Ukens røde tråd

Ser vi disse sakene under ett, tegner det seg et tydelig bilde. Teknologien ble mektigere i uken som gikk, både i antall brukere, i energiforbruk, i selvstendighet og i betydning for språket vårt. Og i takt med det ble spørsmålet om menneskelig kontroll bare viktigere. Enten det handler om vår egen vanedannelse, om hvem som styrer energien, om hvem som leder utviklingen, om hvor grensen for automatisering går, eller om hvor mye av den norske AI-grunnmuren vi faktisk eier selv, så koker det ned til det samme. Vi må sørge for at teknologien tjener oss, og ikke omvendt.

I løpet av uken som gikk skrev jeg også en lengre analyse om at kunstig intelligens ikke trenger bevissthet for at vi bør være bekymret, i tillegg til en litt mer lettbent sak om hvordan det analoge har blitt en stilart mer enn en livsstil, etter at ørepropper med ledning plutselig ble et statussymbol blant unge. Begge artiklene sier noe om det samme, nemlig hvordan vi mennesker forsøker å finne fotfeste i en tid der teknologien endrer seg raskere enn vanene våre.

 

Kilder:

Relaterte artikler