Å ta eierskap over fremtiden – Derfor har jeg valgt å stå i jobben under skilsmissen
Gigabit-hastigheter og teknologiske visjoner hjelper ikke på produktiviteten hvis ikke kompetanse, incentiver og politisk gjennomføringsvilje følger med.
Den nasjonale digitaliseringsstrategien for Norge frem mot 2030 setter på mange måter en ambisiøs retning, men den har betydelige svakheter som vil gjøre det vanskelig å realisere målene som er satt.
Positive aspekter
Strategien løfter frem nødvendige temaer som sikkerhet, infrastruktur og digital kompetanse, som er avgjørende for at Norge skal kunne hevde seg som en ledende digital nasjon. Satsing på kunstig intelligens, økt datadeling, og en sterkere offentlig digitalisering er gode prioriteringer, særlig i en verden hvor teknologiutviklingen akselererer. Strategiens fokus på å bygge digital tillit, sikre personvern og inkludering av utsatte grupper som barn og unge, er også svært viktige perspektiver som reflekterer en ansvarlig tilnærming.
Kunnskapsmangel og gjennomføringsevne
En stor utfordring er nettopp kunnskapsmangelen i Norge, spesielt innen digital kompetanse, som er fundamentet for mange av målene i strategien. Norge ligger allerede under gjennomsnittet i OECD når det gjelder utvikling og bevaring av digital kompetanse. Det å skulle klare å utdanne og oppgradere en stor del av arbeidsstyrken innenfor et så kort tidsperspektiv, særlig når det allerede er et underskudd på IKT-spesialister (og få IKT-studieplasser samt få IKT-kyndige lærere), er såpass optimistisk at det grenser til ren naivitet. Mangelen på digitale spesialister og ingeniører kan i verste fall føre til at mange av målene blir kun stående som gode intensjoner uten reell gjennomføring, samtidig som mange av de få vi har rømmer til utlandet hvor incentivene og rammevilkårene for å lykkes er mer tilstede.
Gigabit-hastigheter er ikke ensbetydende med økt produktivitet
Strategien trekker også frem bredbånd med gigabit-hastigheter som en sentral faktor for å øke Norges produktivitet og digitalisering. Dette er imidlertid et forenklet syn på hvordan produktivitet skapes. Raskere internett er ikke en garanti for høyere produktivitet, og historien har vist oss at bredbånd, selv i distriktene, ikke nødvendigvis redder disse områdene. Tvert imot har digitaliseringen akselerert urbaniseringen, og det er lite som tyder på at denne trenden vil snu. Det er et paradoks at økt netthastighet til alle, spesielt i distriktene, i praksis kan føre til lavere produktivitet. Med gigabit-hastigheter tilgjengelig overalt, er det sannsynlig at flere vil kunne starte helgen på hytta tidligere, kanskje allerede onsdag ettermiddag, noe som i praksis vil kun forverre produktiviteten ytterligere.
Svake økonomiske insentiver
Økonomisk sett fremstår strategien som tynn på insentiver. Til tross for gode formuleringer om å fremme et innovativt næringsliv, er det svake konkrete økonomiske tiltak som kan hjelpe små og mellomstore bedrifter, som står for majoriteten av norsk næringsliv, til å omstille seg. Dette gjelder spesielt i lys av at Norge har fallende gründerskap, lavere innovasjonsgrad enn våre naboland, og en svak konkurransekraft sammenlignet med resten av Europa. Økonomiske realiteter, som økende offentlige utgifter og lav produktivitetsvekst, setter også en grense for hvor mye som kan investeres i digitalisering. Jeg er spent på hvor mye av årets valgkamp som vil handle om den virtuelle hverdagen (digitalisering) fremfor den virkelige (veier, sykehus, skoler, ungdomskriminalitet og eldreomsorg).
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Produktivitet og sykefravær
Norsk produktivitet har lenge vært en vedvarende bekymring, og det er økende press på arbeidsstyrken, blant annet som følge av høyt sykefravær og en generell svekket arbeidskultur hvor det å yte i stor grad er erstattet av det å nyte. Strategien sier lite om hvordan Norge skal kompensere for produktivitetstap som følge av en aldrende befolkning og lavere tilgang på arbeidskraft. Digitalisering kan riktignok automatisere og effektivisere visse prosesser, men uten tilstrekkelig kompetansebygging og insentiver for omstilling, risikerer vi at produktivitetsveksten forblir lav. Samtidig kan økt digitalisering i seg selv medføre et større sykefravær dersom det ikke legges vekt på de negative helseeffektene ved økt skjermtid og stress relatert til konstant tilgjengelighet anført av algoritmer som er optimalisert til å skape et sykelig avhengighetsforhold.
Politiske og teknologiske hindringer
Det er også et klart politisk aspekt ved digitaliseringsstrategien som gjør den sårbar. Med et svært sannsynlig regjeringsskifte på vei i 2025, står vi i fare for at enda en digitaliseringsstrategi blir skiftet ut før den får reell gjennomføringskraft. Høyresiden vil sannsynligvis utarbeide en ny strategi, for å sette sitt preg på den, noe som vil bety ytterligere forsinkelser og tapte muligheter. Dette tidsvinduet kan være avgjørende, ettersom ny teknologi sannsynligvis vil utvikle seg raskere enn politikken klarer å holde tritt med. Dette er en klassisk utfordring for langsiktige planer, spesielt innen teknologi, der disrupsjon ofte undergraver langsiktige strategier. I dagens disruptive teknologilandskap vil visjoner trumfe strategier, og enn så lenge mangler dagens regjering en tydelig visjon om hvor de vil med Norge, utover å reversere og desentralisere.
I korte trekk urealistisk, på grensen til komisk
Strategien har gode intensjoner, men den undervurderer de store utfordringene knyttet til manglende kunnskap og omstillingsvilje, svake økonomiske insentiver, lav produktivitet og begrenset politisk kontinuitet. Det er positivt at regjeringen tar initiativ til å styrke Norges posisjon som en digital leder, men det er nødvendig med en mer realistisk tilnærming som tar høyde for de eksisterende utfordringene i norsk samfunns- og næringsliv. Det vil motivere mer mener jeg, fremfor å kommunisere ut at vi skal bli verdensmester i digitalisering. Det er såpass urealistisk at det grenser til det komiske. Strategiens suksess er avhengig av en betydelig styrking av kompetanse, gjennomføringsevne på tvers i det offentlige, og økonomiske tiltak som kan drive digitaliseringen fremover i praksis, ikke bare i teori. I tillegg til at regjeringen vinner neste års valgkamp, noe som også er høyst urealistisk.
