Når valgkampen reduseres til maktkamp og posisjonsspill, mister politikken sin mening. Høyresiden saboterer seg selv i en åpenlyst statsministerstrid, mens venstresidens politikk vil drukne i kompromisser. Resultatet er et demokratisk sirkus som gjør velgerne apatiske og risikerer å undergrave tilliten til hele systemet.
Valgkampen 2025 har utspilt seg som et politisk teater der maktspill og personfokus fullstendig har overskygget innholdet. På borgerlig side fremstår Høyre og FrP som mer opptatt av hvem som fortjener statsministerposten, enn hvordan de kan sikre en borgerlig seier. På venstresiden ser vi et lappeteppe av partier som er dømt til å vanne ut hvert eneste valgløfte i en evig runddans av kompromisser.
Det er rett og slett pinlig å være vitne til, og det reiser et alvorlig spørsmål: Hva er egentlig vitsen med å stemme når politikk reduseres til et spill om makt og posisjoner?
Når kompromissene dreper politikken
For ett år siden skrev jeg at jeg for første gang vurderte å la være å stemme. Ikke fordi jeg har mistet troen på demokratiet, men fordi kompromissene i norsk politikk har gjort forskjellene mellom partiene utydelige. Høyre eller Arbeiderpartiet? FrP eller SV? I praksis ser vi uansett at politikken som til slutt vedtas er en utvannet versjon av partiprogrammene, En politikk som i større grad handler om å bevare makten enn å forme fremtiden.
Når regjeringene består av stadig flere partier, blir kompromissene uunngåelige. Resultatet er at politikkens skarphet og ideologiske retning forsvinner. Det spiller nesten ingen rolle hvem som styrer, for politikken ender opp som et felles minste multiplum.
Borgerlig kaos
Men i årets valgkamp har vi fått se noe enda verre, nemlig en maktkamp på borgerlig side som grenser til det patetiske. Sylvi Listhaug hevder hun skal bli statsminister dersom høyresiden vinner, med henvisning til at FrP er større enn Høyre, KrF og Venstre til sammen. Erna Solberg, på sin side, insisterer på at hun er den naturlige statsministerkandidaten, fordi nesten ingen partier, verken på høyre- eller venstresiden, ønsker en regjering ledet av FrP.
I denne idiotiske dragkampen sitter Jonas Gahr Støre stille og ser på at høyresiden graver sin egen grav. Det hele vitner om at kampen om statsministerstolen betyr mer enn muligheten til faktisk å regjere landet.
Valgkampen i år har derfor demonstrert politikkens største svakhet, at makt i seg selv har blitt selve målet og ikke et virkemiddel for å drive Norge fremover i det de mener er riktig retning.
På venstresiden er Arbeiderpartiet bundet til et lappeteppe av støttepartier, noe som gjør at ethvert løfte vil bli vannet ut til det ugjenkjennelige. På høyresiden er kampen om statsministerposisjonen så altoverskyggende at velgerne sitter igjen uten svar på hva slags politikk de egentlig ønsker å føre.
Slik får vi to sider som begge svikter velgerne, bare på ulikt vis.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Et politisk system i krise
Vi står igjen med et politisk system som prioriterer kortsiktig makt foran langsiktige løsninger.Det er ikke rart folk flest blir apatiske. Når politikk reduseres til et lite underholdende sirkus, mister vi tilliten til at vår stemme faktisk gjør en forskjell. Det er en farlig utvikling. Demokratiet tåler mye, men det tåler ikke å bli oppfattet som irrelevant.
Spørsmålet er derfor ikke bare om vi skal stemme eller ikke, men hva vi skal kreve av de vi gir vår stemme til. Jeg mener at vi bør kreve:
- Politikere som setter langsiktige visjoner foran kortsiktige meningsmålinger.
- Partiledere som er mer opptatt av innhold enn posisjon.
- Regjeringer som tør å stå for noe, selv om det innebærer å tape støtte på kort sikt.
Politikk for neste valg – eller for neste generasjon?
Det er dette valget egentlig burde handle om. Om vi skal fortsette å akseptere et politisk landskap hvor alt dreier seg om posisjoner, kompromisser og maktspill, eller at vi skal stille krav om en politikk som faktisk ser fremover. En politikk som tør å stå for noe, og som er villig til å ofre kortsiktige gevinster for å bygge et sterkere Norge på lang sikt?
For hvis vi ikke gjør det, kan vi være sikre på én ting: Vi får mer av det samme. Politikk for neste valg og ikke for neste generasjon.
Bilde: Grok
