I en fersk reklamefilm fra Telenor møter vi en jente i slutten av tenårene som drar alene på hyttetur. Men kvelden på hytta blir for skummel, og hun ender opp med å ha pappa på tråden hele natten. Budskapet er klart: Telenor har et mobilnett i verdensklasse. Men filmen forteller samtidig en ubehagelig sannhet om vår tid. Den illustrerer hvordan vi som foreldre – med teknologiens hjelp – fjerner all friksjon og ubehag fra våre barns liv. Resultatet er en generasjon som blir mindre motstandsdyktige og dårligere rustet til å møte virkeligheten på egen hånd.
Den digitale navlestrengen
I dag har smarttelefonen blitt en digital navlestreng mellom barn og foreldre. Trygghet, råd og trøst er bare et tastetrykk unna. For mange foreldre er dette betryggende, men forskningen viser at det kan ha utilsiktede konsekvenser. Når barn aldri får kjenne på det å være alene, på usikkerhet eller små utfordringer de må løse selv, mister de erfaringer som bygger robusthet, motstandskraft og selvstendighet.
Men i stedet oppfordrer Telenor barna til å ringe foreldrene sine umiddelbart hvis noe er skummelt eller vanskelig, slik jenta i Telenor-reklamen gjør. Det er en del av et større bilde hvor all friksjon i hverdagen er redusert eller fjernet:
- Aldri alene: GPS-sporing og mobilkontakt gjør at barn sjelden opplever følelsen av å være helt alene eller på egen hånd. Foreldre kan (og vil) alltid vite hvor barna er og gripe inn ved behov. Dette kan gi trygghet, men svekker også barnets erfaring med selvstendig navigering i verden.
- Null venting eller kjedsomhet: Kjedelige stunder forsvinner når underholdning er ett klikk unna. Både barn og voksne griper mobilen ved første tegn til uro. Dermed mister barn trening i å håndtere kjedsomhet og finne på noe selv, noe som er en viktig kilde til kreativitet og problemløsning.
- Ingen småkriser å løse selv: Glemte gymbager eller matpakker kan reddes med en rask telefon til mamma eller pappa. Tidligere måtte barn kanskje tåle konsekvensene og lære noe av det; nå fjernes problemet umiddelbart via teknologien. Små utfordringer som å gå seg litt bort, blir også sjeldnere når svarene finnes på Google og foreldre kun er en telefonsamtale unna.
Norske forskere har i mange år pekt på nettopp denne utviklingen. Læringsmiljøsenteret ved Universitetet i Stavanger viser hvordan robusthet utvikles gjennom erfaringer med motgang og mestring, ikke gjennom at voksne fjerner alle hindringer på barnas vei. Rådet for psykisk helse understreker at motstandsdyktighet handler om å ha verktøy og erfaringer til å håndtere ubehag, ikke å unngå det.
Her er Telenor-reklamen i sin helhet (filmet med min iPhone):
Abonner på YouTube-kanalen min nå
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Dette er ikke bare teori. Professor Ellen Beate Hansen Sandseter ved DMMH har vist at barn som får prøve seg i kontrollerte, men utfordrende situasjoner, blir tryggere og mer selvstendige. Overbeskyttelse har motsatt effekt: mer frykt og større risiko for angst.
Fra frihet til overvåkning
En annen norsk indikator er barns selvstendige mobilitet. Transportøkonomisk institutt har dokumentert hvordan stadig færre barn går eller sykler alene til skolen. De kjøres, spores eller følges. Argumentet er sikkerhet, men konsekvensen er mindre frihet og færre erfaringer med selvstendig problemløsning. Det er nettopp slike erfaringer som bygger robuste mennesker.
Parallelt viser Ungdata-undersøkelsene fra NOVA at psykiske plager blant unge har økt kraftig fra 2010 og frem til nå. Selv om årsaksforholdene er sammensatte, peker flere fagmiljøer på at overbeskyttelse og teknologiavhengighet bidrar til en generasjon som rapporterer høyere grad av angst og lavere grad av mestring.
Når trygghet blir en utrygghet
Paradokset er tydelig: Vi lever i et av verdens tryggeste samfunn, men barna våre opplever mer utrygghet enn før. Ved å fjerne risiko og friksjon kan vi faktisk gjøre dem mer sårbare. Forskning peker på at eksponering og mestring – å stå i det vanskelige og oppdage at man klarer det – er nøkkelen til robusthet. Den lærdommen får man ikke hvis mamma eller pappa alltid er på øret, selv om Telenor har et mobilnett i verdensklasse.
Derfor er Telenor-reklamen mer enn markedsføring. Den speiler en kultur der foreldre og kommersielle aktører bekrefter ideen om at barna aldri må være alene, aldri må være redde og aldri må klare seg selv. Reklamen kunne hatt en helt annen slutt: Jenta på hytta legger fra seg telefonen, kjenner på frykten, sovner til slutt og oppdager neste morgen at hun mestret natten selv. Det hadde vært en reklame for robusthet, og for et samfunn som trenger unge mennesker som tåler ubehag og usikkerhet.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Vårt ansvar som foreldre
Robusthet bygges ikke av verdens beste mobildekning. Den bygges av små, daglige erfaringer der barn får øve seg på å klare seg selv. Vi foreldre har et ansvar for å gi dem rommet til det. Når vi lar teknologien være en permanent sikkerhetssnor, kan vi risikere å skape det motsatte av det vi ønsker: mindre robuste, mer sårbare barn som vil mestre voksenlivet enda dårligere.
Telenor ville vise styrken i sitt nett. I stedet reklamerte de for hvordan vi gjør barna våre i enda dårligere stand til å stå støtt når livet faktisk krever det.
