Forskning viser at hjernen ikke skiller mellom fysisk og emosjonell smerte. Et brått tap eller en plutselig avvisning fra en nær relasjon, som en ektefelle, kan derfor oppleves like intenst som fysisk skade. En skade som krever tid og omsorg å bearbeide.
Hjernen skiller ikke mellom fysisk og emosjonell skade
Det sies at tiden leger alle sår. Men etter skilsmissen i midten av august er jeg ikke lenger så sikker på om det er hele sannheten. Siden den gang har jeg kjent på en smerte som jeg i utgangspunktet kun trodde kunne eksistere ved en fysisk skade, men denne smerten har sitt utspring i noe langt mer komplekst.
Forskning på hjernen viser at sosial avvisning og emosjonelle tap faktisk aktiverer de samme områdene i hjernen som når vi opplever fysisk smerte. En studie ledet av psykologen Naomi Eisenberger ved University of California, Los Angeles, avdekket at både den fremre cingulate cortex, den delen av hjernen som regulerer de følelsesmessige aspektene ved smerte, og insula, som håndterer kroppslig bevissthet, aktiveres når vi opplever sosial smerte. Kort fortalt betyr dette at hjernen vår ikke skiller mellom en fysisk og en emosjonell skade. Tapet av en person i nær relasjon kan utløse en smerteopplevelse som ikke bare er “i hodet”, men som føles like reell som fysisk skade.
Jeg mistet en del av min identitet
Når jeg ser tilbake på de siste månedene, gir denne forskningen en forklaring på hvorfor det å miste min aller nærmeste så brått som jeg gjorde har opplevd å være direkte vondt. For meg var dette plutselige tapet et slags dobbelt sjokk: Jeg mistet en person jeg elsket, som var en stor del av mitt liv og min identitet, og jeg ble samtidig avvist av den samme personen jeg trodde jeg skulle bli gammel med. Denne dobbelteffekten – både tapet og avvisningen – har gjort såret dypere og smerten vanskeligere å bære.
Og ikke minst å forstå. Inntil nå.
«Det går over»
For mange kan det være vanskelig å forstå hvordan emosjonell smerte kan være så intens. Ofte blir den bagatellisert med “det går over” og “du må bare komme deg videre”, men denne smerten er ikke noe vi kan riste av oss på kommando. Akkurat som et fysisk sår krever omsorg, tid og kanskje medisinsk hjelp, krever også emosjonelle sår sitt. Det å miste noen som står en så nær og så plutselig, påvirker kroppen med stressreaksjoner, som økt kortisolnivå og svekket immunforsvar.
Hjernen er programmert til å beskytte oss
Til syvende og sist er vi mennesker sosiale vesener, og hjernen vår er programmert til å beskytte disse relasjonene. Det har en evolusjonær funksjon. Tilknytning og nære relasjoner har vært avgjørende for overlevelse gjennom menneskets historie, og det gjør at vi opplever avvisning fra nære personer som en trussel. Men når den personen som forlater oss er vår nærmeste, en vi har bygget et liv og en fremtid sammen med, blir smerten enda vanskeligere å håndtere. Det er som om hjernen skrur på alle alarmer – den varsler om fare, selv om den logiske delen av oss vet at vi kan overleve dette.
Jeg må gi smerten tid til å leges
For meg har det vært tidvis utmattende å stå i denne smerten, nettopp fordi den kjennes så fysisk og direkte. Denne innsikten fra forskningen, som en psykolog fortalte meg om, har derfor gitt meg en bedre forståelse for hvordan jeg kan bearbeide den. Akkurat som man må være tålmodig med et fysisk sår, må jeg gi denne smerten tid til å leges.
Å lese om hvordan hjernen vår reagerer på tap og avvisning gir meg en viss lindring – det viser at det ikke er noe galt med meg for å føle som jeg gjør; smerten er reell, den er kroppslig, og den er et naturlig resultat av en plutselig endring i relasjonen til en person jeg elsket høyt og som jeg trodde jeg skulle dele resten av livet mitt med.
Min vei fremover handler ikke om å skyve bort smerten, men om å erkjenne den som en del av opplevelsen min. Ved å forstå hvordan hjernen min bearbeider emosjonelle sår, kan jeg også forstå hvorfor jeg trenger å behandle dem med samme respekt som jeg ville gjort med et fysisk sår.
Jeg er ikke den første som har opplevd dette, og jeg vil heller ikke være den siste. Men ved å anerkjenne at denne typen smerte er like ekte som fysisk smerte, kan vi kanskje bedre forstå og endre måten vi forholder oss til emosjonelle sår på – både i våre egne liv, til de som står oss nært og i samfunnet generelt.
Etter at dette gikk opp for meg har jeg også merket en liten reduksjon i smerten min.
Såret er i ferd med å gro.
Bilde: Midjourney
