For et år siden kommenterte jeg at økonomisk vekst har blitt vår tids religion. Nå advarer FNs generalsekretær António Guterres mot at den samme logikken driver oss mot en planetarisk krise. Samtidig viser nye tall fra USA at en stadig større del av veksten bæres av kunstig intelligens og teknologisk kapital, ikke av bred fremgang for arbeidslivet og samfunnet.
Ett tall som styrer politikken
Bruttonasjonalproduktet ble aldri utviklet for å måle menneskelig fremgang. Likevel har det blitt selve referansepunktet for politisk suksess og økonomisk prestisje. Når økonomien vokser, tolkes det som styrke. Når veksten avtar, oppstår politisk uro.
I et intervju med The Guardian peker FN-sjefen Antonio Guterres på et paradoks som burde være åpenbart. Når vi ødelegger skog, øker BNP. Når vi reparerer skader etter ekstremvær, øker BNP. Når vi overforbruker naturressurser, registreres det som økonomisk aktivitet. Systemet skiller ikke mellom verdiskaping og verdiforringelse. Dette handler ikke bare om miljø, men om hvilke insentiver vi bygger et bærekraftig samfunn på.
Vekst på bekostning av kloden og menneskelig verdi
Ser vi på amerikansk økonomi i 2025, blir bildet svært tydelig. Analyser viser at rundt 40 prosent av realveksten i amerikansk bruttonasjonalprodukt kan knyttes direkte til investeringer i AI-relatert infrastruktur som datasentre, spesialisert maskinvare og informasjonsteknologi. Uten denne kapitalintensive satsingen ville veksten vært betydelig lavere.
Enda mer talende er kapitalmarkedene. Rundt 80 prosent av børsoppgangen i USA i 2025 kan spores tilbake til AI-relaterte selskaper. Verdiskapingen er i stor grad konsentrert hos aktører som eier infrastruktur, plattformer og regnekraft. Det er med andre ord ikke snakk om en bred produktivitetsvekst i hele økonomien, men om en kapitaldrevet vekst i en smal sektor. En økonomi kan altså vokse på papiret samtidig som store deler av arbeidsmarkedet opplever stagnasjon.
Når vekst løsriver seg fra arbeid
Historisk har økonomisk vekst og sysselsetting hengt tett sammen. Produktivitet har skapt nye jobber og høyere lønninger. Kunstig intelligens utfordrer denne koblingen. AI kan øke produksjonen uten tilsvarende økning i arbeidskraft. Den kan automatisere kognitive oppgaver som tidligere var forbeholdt høyt utdannede yrkesgrupper. Når investeringer i maskiner og algoritmer bidrar mer til veksten enn investeringer i mennesker, endres maktbalansen mellom kapital og arbeid.
Resultatet kan bli høyere bruttonasjonalprodukt og samtidig økt økonomisk usikkerhet for mange arbeidstakere. Dette er kjernen i utfordringen for fremtidens bærekraftige samfunn. Bruttonasjonalproduktet forteller oss hvor mye som produseres, men ikke hvem som tjener på det. Det sier ingenting om fordeling, om jobbtrygghet eller om sosial mobilitet.
Vekstlogikkens skyggesider
For snart ett år siden skrev jeg at økonomisk vekst trumfer alt, inkludert personvern, idealisme og moral. Kunstig intelligens og digitale plattformer er sentrale drivere i denne utviklingen. De optimaliserer for oppmerksomhet fordi oppmerksomhet kan omsettes i annonseinntekter, og annonseinntekter gir vekst.
Når vekst er overordnet mål, fremstår det rasjonelt å designe systemer som maksimerer engasjement, selv om det går på bekostning av mental helse, konsentrasjon og sosial sammenhengskraft. Kostnadene bæres av individet og samfunnet. Gevinsten tilfaller eierne. Denne asymmetrien reflekteres i liten grad i BNP-tallene.
En økonomi med innebygget risiko
Den sterke avhengigheten av AI-investeringer har også skapt bekymring for bobletendenser. Når store deler av veksten og børsoppgangen konsentreres rundt én teknologi og noen få selskaper, øker sårbarheten. Samtidig viser deler av den tradisjonelle økonomien tegn til stagnasjon. Produksjonssektorer utenfor teknologiklyngene vokser langt saktere. Det gir et bilde av en todelt økonomi der noen miljøer akselererer kraftig, mens andre henger etter. Vekst i bruttonasjonalprodukt alene fanger ikke opp denne strukturelle ubalansen.
Europa mellom konkurranse og regulering
Europa kritiseres ofte for å regulere for mye og innovere for lite. Personvernregler og nye rammer for kunstig intelligens trekkes frem som konkurransehemmende. Samtidig kan regulering tolkes som et forsøk på å korrigere nettopp de skjevhetene som en ensidig vekstlogikk skaper. Dersom målet er å sikre rettigheter, bærekraft og sosial stabilitet, kan strengere rammer være et uttrykk for langsiktig ansvar. Men regulering alene er ikke nok. Så lenge kapitalmarkedene, selskapenes insentivstrukturer og politiske mål fortsatt er ensidig orientert mot vekst, vil teknologien utvikles innenfor den samme logikken.
Behovet for nye mål
Økonomisk vekst har historisk løftet millioner ut av fattigdom og gitt oss medisinske og teknologiske gjennombrudd. Problemet oppstår når vekst ikke lenger er et middel, men blir selve målestokken for suksess. Når ett tall får dominere samfunnsdebatten, forenkles virkeligheten. Naturens tilstand, psykisk helse, sosial tillit og fordeling av makt og ressurser havner i bakgrunnen.
FNs advarsel er derfor mer enn symbolsk. Den peker på behovet for et bredere sett av indikatorer som måler menneskelig velferd, bærekraft og fordeling. For teknologibransjen innebærer dette et ansvar. Kunstig intelligens kan bli et verktøy for effektivisering og konsentrasjon av makt. Den kan også bli et verktøy for å løse reelle samfunnsutfordringer. Hvilken retning vi velger, avgjøres av hvilke mål vi styrer etter. Så lenge vi ensidig feirer vekst i bruttonasjonalprodukt, risikerer vi å overse at veksten kan være smal, skjev, kortsiktig og langt fra bærekraftig..
Veksttallene kan ved første øyekast se imponerende ut.
Det betyr nødvendigvis ikke at fundamentet er like solid.
Bilde: Midjourney
