Er det greit å publisere hele intervjuet på egen blogg, når avisen ikke skriver alt du har svart på?
Anita Krohn Traaseth gjør det. Peter Warren gjør det. Håkon Haugli gjør det, og det samme gjør jeg og mange andre. Vi bruker bloggen vår for å få ut våre egne historier, i egen regi og helt uredigert.
For kort tid siden ble jeg intervjuet av en journalist i Aftenposten om #ledelse, #kommunikasjon og potensielle tabber og utfordringer de kan ha i forhold til bruk av #sosialemedier. Journalisten hadde også stilt – muligens de samme – spørsmålene til Cecilie Staude fra BI, Steinar J Olsen fra Stormberg og Magne Lerø fra Ukeavisen Ledelse. En god sak ble det også – Unngå leder-tabber i sosiale medier, men jeg syntes selv at journalisten hadde stilt veldig mange gode spørsmål som jeg også hadde brukt litt tid på å svare på, så noen dager etter publiserte jeg min egen utgave av Unngå leder-tabber i sosiale medier hvor jeg hadde tatt med alle spørsmål og svar.
Søndag kveld 7. august kunne vi lese i Dagens Næringsliv på nettbrett en to-siders sak om Sjefene mediene elsker.
Stort bilde av Anita Krohn Traaseth, som er landets 24. mest omtalte leder – og den eneste kvinnelige lederen på listen.Fokuset var at mange av disse lederne er mye mer synlig enn selskapet, og HP Norge som hun har ledet de siste to årene kom «bare» på 97. plass. Anita kommenterer følgende til saken:
– Som nylig avgått HP Norge-sjef er jeg nok først og fremst veldig fornøyd med økt synlighet til HP – utenfor it-bransjen. Det har det blitt skrevet mer om HP nå enn for tre år siden og det har vært et strategisk mål siden 2012, sier Traaseth.
Samme kveld publiserer Anita derimot hele intervjuet på Tinteguri, og da er det veldig mye mer vi får vite. Hun har av samme grunn som meg fått spørsmålene på epost, og brukt – helt åpenbart – mye tid på svare på en skikkelig måte. Bloggposten Om synlige ledere – noen refleksjoner inneholder intet mindre enn 1,000 ord, og via bloggposten får vi jo virkelig vite mye mer om forholdet mellom Anita som en synlig sjef, og synligheten til HP Norge.
Hva synes pressen om denne «trenden»?
Med Fabian Stang sitt «pressekupp» friskt i minnet, representerer potensielt også denne trenden en trussel for journalistikken, men samtidig også en mulighet – avhengig av hvordan pressen og journalistene selv ser på saken. Derfor spurte jeg også Dagens Næringsliv, Aftenposten og Norsk Presseforbund om hva de mener og tenker rundt denne problemstillingen. Jeg fikk ingen tilbakemelding fra Dagens Næringsliv, men Kjersti Løken Stavrum i Norsk Presseforbund og Håkon Borud som er nyhetsredaktør i Aftenposten kom med sine refleksjoner.
PS: For ordens skyld har jeg gjengitt svarene i sin helhet – ingen redigering med andre ord.
Kjersti Løken Stavrum – Norsk Presseforbund
– Journalister må være forberedt på at kilder og intervjuobjekter vil ytre seg i sosiale medier også i tilknytning til den journalistiske prosessen. Det følger helt naturlig av de sosiale medienes dynamikk – og dessuten av hva de gjør med oss, nemlig lysten og viljen til å dele. Jeg erindrer for eksempel at Trine Grung for en liten stund siden fortalte på Facebook at hun skulle få besøk av en journalist og noen timer senere fortalte hun at intervjuet ikke hadde gått så bra og at hun hadde avbrutt intervjuet fordi hun ikke var fornøyd med spørsmålene.
– Sist uke kom jeg også over denne saken her fra Journlisten.dk som forteller om et intervjuobjekt som la ut spørsmål og svar, tilsvarende det Anita Krohn Traaseth gjorde, men her som en del av et større undersøkende prosjekt. I etterkant har hun tydeligvis trukket det tilbake av hensyn til det samme journalistiske prosjektet.
– Jeg kan godt forstå at Traaseth får lyst til å by på alt hun har bidratt med overfor DN. Akkurat som en annen kunne hatt lyst til å vise hva man egentlig sa – hvis sitatet er blitt forkortet eller at budskapet kommer frem feil.
– Jeg tror alle slike eksempler i det store og hele bidrar til en ytterligere bevissthet hos journalistene om at presseetikken angår hele den journalistiske prosessen, slik det er fastslått i Vær Varsomplakaten, og dessuten bringer det inn en åpenhet og transparens som er bra for alle parter. I mange tilfeller vil det rett og slett bidra til å gi ytterligere troverdighet og innsikt. Men, jeg kan også se for meg episoder der aktiv bruk av sosiale medier blir krevende for journalisten og utøvelsen av presseetikken.
– Dette har jeg skrevet om også i Aftenposten sin artikkel Den etiske siden av saken som handlet om Fabian Stang og hans Facebook-melding for kort tid siden. Det samme forteller også undersøkende journalister selv. De vegrer seg for eksempel for å eksponere materiale de trenger å konfrontere intervjuobjekter med, jfr kravet om samtidig imøtegåelse, – selv om de vet at fakta er korrekte, fordi de er redd for at tiden mellom konfrontering og publisering blir brukt til spinn. Som sådan introduserer dette en ekstra risiko ved gravende prosjekter – som allerede er svært kostbare og risikofylte. Og det skaper et dilemma for presseetikken (jfr artikkelen jeg viser til).
I stor grad positive holdninger fra Norsk Presseforbund, til tross for at det kan bli utfordrende og krevende for journalisten i enkelte tilfeller.
Håkon Borud – Aftenposten
Aftenpostens nyhetsredaktør, Håkon Borud, stiller seg også positiv til denne trenden:
– I utgangspunktet er jeg tilhenger av at flest mulig stemmer skal få slippe til i det offentlige ordskiftet på best mulig måte, og blogging er i så måte et positivt tilskudd til den tradisjonelle journalistikken. Men spørsmålet ditt er likevel interessant. På den ene siden er jo dette upublisert materiale, på den andre siden synes jeg det er vanskelig å nekte noen å legge ut sine egne sitater, selv om det er våre spørsmål. Hele problemstillingen synliggjør svakheten med e-post-intervjuer. Ikke bare mister intervjuet temperatur, det blir også ofte mer kildestyrt.
Greit for Facebook også
Jeg stilte også det samme spørsmålet på Facebook, og fikk mange gode tilbakemeldinger – mer eller mindre utelukkende positive.
[fb_embed_post href=»https://www.facebook.com/HansPetter.info/posts/780349132008930/» width=»620″/]
Utfordringer og muligheter
Journalister har sine vinklinger og i så måte er det bra at de som blir intervjuet har egne kanaler hvor de kan dele hele historien og ikke bare det journalisten valgte å ta med. Men pressen kan også bruke alt det utelatte til sin fordel, som en oppfølger eller «vil du lese mer» som en undersak – enten på avisens egen nettside, eller som link til den respektive bloggen. Jeg tror tettere samarbeide er den eneste veien å gå, for Internett og sosiale medier har gjort formidling åpent og transparent, som også Kjersti Løken Stavrum var inne på.
Som en liten «fotnote» er det også på sin plass å nevne at sosiale medier også er medier. I følge Dagens Næringsliv hadde Anita Krohn Traaseth blitt omtalt 542 ganger i norske medier i perioden 1. juli 2013 til 30. juni 2014. Twitter er sosiale medier, og sosiale medier er også medier. Tar vi med Twitter alene kan vi legge til omtrent 31,000 til de 542 gangene hun har blitt omtalt i medier.
Kilde: SproutSocial 1.7.13-30.6.14 med @hpnhansen og @krohntraaseth
Jeg håper denne trenden – hvis det blir en trend – kan være med på å berike journalistikken og historiefortellingen.
Berike fremfor å frarøve.
