En LinkedIn-debatt om kvinnefotball 9. juli engasjerte flere tusen mennesker og utviklet seg raskt til å handle om rettferdighet, døtres menneskeverd og lønnsforskjeller. Debatten avdekket en sammenblanding som også preger arbeidslivet: Forestillingen om at likt menneskeverd, samme yrke og lignende arbeidsoppgaver bør gi samme lønn og markedsverdi. Det høres rettferdig ut, men holder dårlig mot virkeligheten.
Debatten som startet med fotball
Innlegget på LinkedIn handlet om hvorfor Norge feiret herrelandslagets prestasjoner i årets verdensmesterskap langt heftigere enn kvinnelandslagets historiske resultater. Innlegget fikk over 3.000 reaksjoner, mer enn 100 kommentarer og ble delt videre en rekke ganger. Flere mente det var absurd at kvinnene ikke fikk den samme oppmerksomheten, og en mor skrev at det var sårt å forklare sine fotballspillende døtre hvorfor kvinnenes innsats tilsynelatende betydde mindre enn guttenes.
Jeg forstår følelsen. Kvinnelandslaget har oppnådd resultater som herrelandslaget bare kan drømme om, og kvinnefotballen har historisk blitt holdt tilbake av forbud, manglende anerkjennelse og svakere investeringer.
Likevel reagerer jeg på premisset om at ulik oppmerksomhet i seg selv er urettferdig.
Profesjonell idrett er også underholdning. Publikum velger hva de vil se på, hvilke lag de vil følge og hva de vil bruke tid og penger på. Formel 1 har et langt større kommersielt marked enn orientering, selv om en orienteringsløper kan trene like hardt, ofre like mye og prestere på et like høyt nivå som en Formel 1-fører. Ingen vil av den grunn hevde at orienteringsløperen har lavere menneskeverd.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Menneskeverd kan ikke avleses i seertall
Det blir særlig problematisk når barnas menneskeverd trekkes inn i diskusjonen. At flere ser på herrefotball, sier ingenting om hvor mye en jente er verdt. Innsatsen hennes kan bety like mye for henne, familien, laget og lokalsamfunnet, uten at hun dermed har krav på å operere i et marked med de samme inntektene som herrefotballen.
Her blandes menneskeverd og markedsverdi sammen.
Menneskeverdet er likt. Markedsverdien varierer og påvirkes av etterspørsel, knapphet, inntekter, risiko, rekkevidde og betalingsvilje. Markedet vurderer ikke hvem som er det beste mennesket. Markedet vurderer hva en bestemt prestasjon, rolle eller tjeneste er verdt i en bestemt økonomisk sammenheng.
I begge bøkene mine, Tilkoblet og til stede og Mennesket vs Maskinen, har jeg skrevet om hvordan vi i økende grad lar ytre målestokker definere oss. Synlighet, lønn, posisjon og prestasjon får stadig større plass i oppfatningen av hvem vi er. Resultatet kan bli at vi begynner å behandle økonomisk verdi som en karakterbok over mennesket.
Samme landslag, helt forskjellig lønn
Forskjellene på det norske herrelandslaget viser hvor lite kjønn alene er en god forklaring. Erling Braut Haaland og Patrick Berg er begge profesjonelle fotballspillere. Begge representerer Norge. De trener sammen, spiller de samme kampene og arbeider mot det samme resultatet når de trekker på seg landslagsdrakten.
Likevel tjener de på langt nær det samme.
Selve godtgjørelsen for landslagsoppdraget er en egen sak. Det store lønnsgapet oppstår i klubbene og gjennom spillernes kommersielle avtaler. Haalands faste årslønn i Manchester City er på rundt 340 millioner kroner, mens samlet inntekt fra lønn, sponsorer og andre avtaler var rundt 740 millioner kroner i 2025. Han tjener mer enn 21 av lagkameratene i troppen til verdensmesterskapet til sammen.
Patrick Berg kan spille like mange minutter som Haaland i en landskamp. Han kan være Norges beste spiller den aktuelle dagen. Han kan gjøre en taktisk oppgave som er avgjørende for at Norge vinner. Det gir ham fortsatt ikke den samme markedsverdien.
Haaland spiller i Premier League, scorer mål på det høyeste internasjonale nivået og har en global merkevare med millioner av tilhengere. Markedet rundt ham er enormt. Berg opererer i et langt mindre klubbmarked, selv om han også er en fremragende spiller.
Dette alene viser hvorfor «lik lønn for likt arbeid» ofte brukes altfor upresist. Samme kjønn, samme landslag, samme kamp og samme overordnede oppgave gir på ingen måte samme lønn.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
«Lik lønn for likt arbeid» er ikke så enkelt
Likelønnsprinsippet er nødvendig når kvinner og menn hos samme arbeidsgiver faktisk utfører sammenlignbart arbeid med tilsvarende ansvar, kompetanse og resultater. Problemet oppstår når slagordet brukes som om samme tittel eller lignende oppgaver automatisk betyr samme økonomiske verdi.
Jeg er toppsjef i mitt eget selskap. Jeg arbeider med strategi, økonomi, salg, kommunikasjon, kunder, produktutvikling, administrasjon og risiko. Konsernsjefen i Equinor arbeider også med mange av de samme områdene.
Jeg kan selvsagt ikke kreve tilsvarende lønn.
Forskjellen ligger i størrelsen på virksomheten, kapitalen som forvaltes, antall ansatte, den internasjonale kompleksiteten, risikoen og konsekvensene av beslutningene. Stillingsbeskrivelsen forteller hva du gjør. Markedet priser hvor du gjør det, for hvem, med hvilket ansvar og med hvilke konsekvenser.
Det samme gjelder en salgsdirektør i en liten norsk bedrift sammenlignet med en salgsdirektør i et globalt teknologikonsern. En selger av forbrukerprodukter kan arbeide like hardt som en selger av milliardkontrakter. En redaktør i en liten fagpublikasjon kan utføre mange av de samme redaksjonelle oppgavene som sjefredaktøren i et stort nasjonalt mediehus.
Arbeidsoppgavene kan ligne. Den økonomiske betydningen kan være fundamentalt forskjellig.
Valg får økonomiske konsekvenser
Kvinner tjener i gjennomsnitt mindre enn menn, og diskriminering finnes fortsatt. En norsk rapport viste at lønnsforskjellen blir mindre når man sammenligner kvinner og menn med samme sektor, utdanning, erfaring, arbeidsgiver og stillingstittel, samtidig som en restforskjell fortsatt består.
Dette må tas på alvor. Samtidig arbeider kvinner og menn fortsatt i ulike deler av arbeidsmarkedet.
I en tidligere artikkel skrev jeg om at kvinner utgjør rundt 70 prosent av offentlig sektor, mens kvinneandelen blant gründere ligger rundt 20 prosent. Kvinner velger oftere yrker innen helse, omsorg og utdanning, mens menn er overrepresentert innen teknologi, industri, salg og entreprenørskap.
Slike valg påvirkes av kultur, omsorgsansvar, forventninger og strukturer. De gjenspeiler også reelle forskjeller i preferanser, risikovilje og hva mennesker ønsker seg av arbeidslivet.
Offentlig sektor tilbyr vanligvis høyere grad av forutsigbarhet og mer standardiserte lønninger. Entreprenørskap og deler av privat næringsliv innebærer større usikkerhet, høyere risiko og en langt større mulig økonomisk oppside.
Når flere menn velger arenaene med størst risiko og høyest oppside, vil menn også bli overrepresentert blant dem som tjener mest. Det sier ingenting om hvem som bidrar mest til samfunnet eller hvem som har størst menneskeverd.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Aktivisme som stopper ved liker-knappen
Mange skrev i LinkedIn-debatten at de skal vekke Kongen og ro i gatene dersom kvinnelandslaget lykkes i verdensmesterskapet i 2027.
Jeg håper de holder ord. Min spådom er at de fleste ikke kommer til å gjøre det. Mange vil sannsynligvis heller ikke se kvalifiseringskampene, kjøpe billetter eller følge klubbene gjennom sesongen.
Det er lett å trykke liker på et innlegg om rettferdighet. Det krever mer å bidra til det markedet man mener burde være større. Verdensmesterskapet i 2027 blir derfor en test. Da vil vi se hvor mange som faktisk møter opp, følger kampene og ror i gatene.
Markedsverdi skapes gjennom det vi bruker tid, oppmerksomhet og penger på. Den skapes ikke gjennom hva vi mener andre burde være interessert i.
Alle mennesker har samme menneskeverd og bør ha like rettigheter og reelle muligheter. Ingen har krav på samme lønn, samme oppmerksomhet eller samme markedsverdi.
Lønnsslippen forteller aldri hvor mye et menneske er verdt. Den forteller hva et bestemt marked er villig til å betale for en bestemt rolle, på et bestemt tidspunkt.
Bilde: ChatGPT
