Ufiltrert og uredigert ukeslutt – 11 – Det jeg svarte vs det som ble publisert
Norske medier har skrevet titusenvis av saker om Gaza, men bare noen få tusen om Nigeria. Det betyr ikke at journalistene mangler empati, men at både mediene og vi mennesker reagerer sterkest på det som føles nært. Hjernen vår er rett og slett ikke bygget for å bære hele verdens smerte samtidig.
Tallene som forteller
Norske medier har så langt i år publisert nærmere 43.000 artikler om Gaza, mot rett under 2.500 om Nigeria. Samtidig rammes Nigeria av en av verdens mest brutale konflikter, der titusenvis av kristne er drept i målrettede angrep de siste årene.
Kilde: Retriever 2025
Det er lett å tenke at dette avslører en moralsk skjevhet i mediene. At vi bryr oss mer om noens liv enn andre. Men forskjellen handler først og fremst om hvordan mediene fungerer, og hvordan vi mennesker er skrudd sammen.
Nyhetskriteriene avgjør hva som får plass
Som PR- og kommunikasjonsrådgiver vet jeg at relevans er alt – enten du vil nå ut med et budskap eller sette dagsorden. I journalistikken styres denne relevansen av nyhetskriteriene, ofte omtalt som KVISA: Konflikt, Vesentlighet, Identifikasjon, Sensasjon og Aktualitet.
Krigen i Gaza oppfyller alle disse kriteriene. Den er politisk, historisk og følelsesmessig nært knyttet til Norge og Vesten. Norge var sentralt i Oslo-avtalen på 1990-tallet, og konflikten gir sterke bilder og tydelige fronter. Den er kompleks, men samtidig gjenkjennelig.
Nigeria, derimot, havner utenfor denne sirkelen av nærhet. Massakrene er vanskelige å forklare, mangler visuelle symboler og foregår i områder der internasjonal presse sjelden er til stede. Konflikten er både fjern og kompleks, og dermed vanskeligere å “selge” til et publikum som allerede er mettet på krig og katastrofe.
Gutten med selbulua ga et ansikt til flyktningdebatten
Nyhetslogikken er like mye et speil av oss som av redaksjonelle prioriteringer. I en fragmentert, algoritmestyrt mediehverdag konkurrerer redaksjoner om vår tid, vår emosjonelle energi og våre klikk. Vi leser og deler saker som berører oss. Historier vi kan relatere til og identifisere oss med.
Denne dynamikken ble veldig tydelig i 2015, da Adresseavisen publiserte reportasjen “Gutten med selbulua”. Bildet av fiskeren på Rhodos som bar på seks år gamle Elyud Dawit i land etter at han hadde druknet på flukt mot Europa, ble et vendepunkt i den norske flyktningdebatten.
Før den historien var middelhavstragediene bare et tall i statistikken.
Skjermdump av SKUP-rapporten fra 2015. Klikk på bildet for å lese hele rapporten.
Etterpå fikk historien et navn, et ansikt og en lue med selburoser som minnet oss om noe norsk.
Vi reagerte ikke fordi tusen druknet, men fordi vi så ett barn.
Et barn som kunne vært vårt eget.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Hjernen vår tåler ikke alt
Psykologen Paul Slovic kaller dette fenomenet for “psychic numbing”. Det handler om at empatien vår minker etter hvert som antallet ofre øker. Hjernen vår er ikke laget for å prosessere kontinuerlige tragedier i global skala. Vitenskapen viser at vi bokstavelig talt “slår av” følelsesreaksjoner når mengden lidelse blir for stor.
Vi tåler rett og slett ikke å ta inn alt. Ikke fordi vi er likegyldige, men fordi vi er mennesker med kognitiv og emosjonell begrensning.
Når redaksjoner prioriterer Gaza fremfor Nigeria, handler det derfor ikke nødvendigvis om mangel på moralsk balanse, men om realisme. Journalistikk må engasjere for å eksistere.
En sak som ikke blir lest, er i praksis ikke fortalt.
Mediene velger derfor ikke bare hva vi skal vite, men også hvor mye vi mentalt tåler å vite. På sitt beste beskytter de oss mot overeksponering. På sitt verste gjør de verden mindre enn den er.
Vi må forstå før vi dømmer
Som kommunikasjonsfolk, opinionsledere og mediebrukere bør vi forstå disse mekanismene, ikke bare kritisere dem.
For om alt er viktig, er ingenting viktig.
Om alt er krise, er ingenting krise.
Vi må ha filtre for å fungere, men vi må også være bevisste på hva filtrene skjuler. Derfor trenger vi medier som våger å vise både det som er nært og det som er fjernt. Ikke fordi vi skal bære all verdens smerte, men fordi bevissthet er første steg mot handling.
Derfor er det ikke galt at vi bryr oss mer om Gaza enn Nigeria.
Det er menneskelig.
Men det blir farlig den dagen vi slutter å spørre hvorfor.
For det er først når vi forstår hvordan nærhet former nyhetsbildet, og vår egen empati, at vi kan vi se verden klarere.
Bilde: Grok
