Er høyreorienterte podkaster en motreaksjon til medienes venstredominans?

Høyreorienterte podkaster som Wolfgang Wee Uncut har vokst frem som en motreaksjon til det mange opplever som en venstredominans i mediene, og appellerer spesielt til unge menn som føler seg marginalisert i samfunnsdebatten. Samtidig bidrar denne utviklingen til økt polarisering og utfordrer oss til å skape en mer balansert og inkluderende offentlig samtale.

Podkast-Norge har lenge vært dominert av det jeg i 2020 beskrev som «hvite, morsomme menn». Fire år senere står vi overfor et landskap hvor denne dominansen ikke bare er kulturell, men også politisk. Høyreorienterte podkaster som Wolfgang Wee Uncut har fått stor popularitet, spesielt blant unge menn, mens kvinner og venstresiden ofte sliter med å hevde seg. 

Hva sier dette om mediene, samfunnet og den politiske samtalen? Og bidrar denne utviklingen til et kaldere og mer polarisert samfunn?

Venstredominans i mediene og mulige konsekvenser

Det er velkjent at majoriteten av norske journalister har politiske sympatier på venstresiden. En fersk undersøkelse fra Institutt for samfunnsforskning viser at flertallet av norske journalister støtter partier som SV, MDG og Arbeiderpartiet. Dette kan påvirke både hvordan saker velges og presenteres, og skape en følelse av at høyresidens perspektiver blir marginalisert eller feilrepresentert.

Her er kritikken mot NRKs «Dagsnytt 18» er et godt eksempel. I 2019 ble det påpekt at menn utgjorde en betydelig overvekt av gjestene. Selv om NRK har jobbet for å rette opp dette, gjenspeiler det en systemisk ubalanse i hvem som deltar mest i den offentlige samtalen.

Videre ser vi at flertallet av landets politiske redaktører fortsatt er menn. Med tanke på at politiske diskusjoner ofte ledes og formidles av redaktører, forsterker dette en allerede eksisterende mannsdominans i formidlingen av politikk​. Dette legger naturligvis til rette for at menn også får større gjennomslag som programledere og gjester i politiske programmer, inkludert podkaster.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Høyreorienterte podkaster som motreaksjon

I dette landskapet har podkaster som Wolfgang Wee Uncut dukket opp som en motreaksjon til venstredominansen i tradisjonelle medier. Disse podkastene tilbyr en plattform for lange, uformelle samtaler som appellerer til unge menn i alderen 20–49 år – den største demografien blant podkastlyttere, ifølge Den store podrapporten 2024. 

Høyreorienterte podkaster fyller gjerne et vakuum for dem som opplever tradisjonelle medier som lite inkluderende for deres perspektiver. Disse podkastene profilerer seg ofte som motstandere av politisk korrekthet, woke og «cancel culture». 

De gir høyresiden en arena for å diskutere politiske ideer uten de redaksjonelle begrensningene som preger etablerte mediehus. Internasjonalt ser vi lignende utvikling. Artikkelen Inside the Manosphere viser hvordan høyrevridde podkaster har blitt en tilflukt for unge menn som føler seg marginalisert i det moderne samfunnet​. Dette er ikke et isolert fenomen, men en del av en større medietrend der podkaster fyller et vakuum skapt av tradisjonelle medier som ofte overser denne gruppens perspektiver.

Kvinner i skyggen av politikken

Kvinner er ikke bare underrepresentert som programledere av politiske podkaster, men også i de humoristiske sjangrene, som domineres av de «hvite, morsomme mennene». Kombinasjonen av humor og politikk i høyreorienterte podkaster gjør dem til attraktive alternativer for unge menn som søker en avslappet og uhøytidelig inngang til politikk. 

Medieviter Magnus Hoem Iversen påpeker i en NRK-artikkel at høyresiden har vært flinkere til å bruke podkast som plattform for samtaler, gjerne uten klare konklusjoner, noe som tiltrekker lyttere​.

Venstresiden, derimot, har vært mer lukket og fokusert på å finne «fasiter». Enkelte analyser peker i retning av at venstresiden ofte fokuserer på universelle verdier som likhet og omsorg, mens høyresiden har en mer variert tilnærming som også inkluderer lojalitet, autoritet og tradisjon.

Denne forskjellen kan påvirke hvordan de to sidene formulerer og kommuniserer sine politiske standpunkter. Skal venstresiden lykkes i å rekruttere yngre lyttere, må de kanskje lære av høyresidens mer uformelle og dialogbaserte tilnærming. 

I tillegg peker flere analyser på at kvinner generelt er mindre interessert i politikk som tema. Dette kan forklare hvorfor det finnes få kvinnelige politiske podkastverter, og hvorfor de ofte fokuserer på andre sjangre som livsstil eller relasjoner. Denne dynamikken bidrar til at politiske samtaler fortsatt i stor grad reflekterer et mannsdominert perspektiv.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Polarisering og ekkokamre

Høyreorienterte podkaster har vokst frem som en reaksjon på en opplevd venstredominans i mediene, og det er lett å forstå hvorfor de appellerer til unge menn som føler seg oversett i samfunnsdebatten. Samtidig reiser dette spørsmål om hvordan vi kan sikre at mediene og den offentlige samtalen gjenspeiler et bredere spekter av synspunkter.

Hvis vi som samfunn lar disse parallelle informasjonsøkosystemene utvikle seg uten selvkritikk og innsats for å bygge broer, risikerer vi å forsterke polariseringen. Med økende mistillit til tradisjonelle institusjoner og stadig dypere ekkokamre, kan resultatet bli et samfunn hvor vi snakker mer forbi hverandre enn med hverandre.

For å motvirke dette må vi gjøre tre ting:

• Øke mangfoldet i mediene – Tradisjonelle medier må inkludere flere perspektiver, ikke bare for å speile befolkningen, men også for å gjenoppbygge tillit og relevans.
• Oppfordre til dialog i alternative medier – Podkaster, både høyre- og venstreorienterte, bør i større grad utfordre sine egne narrativer ved å inkludere gjester med motstridende synspunkter.
• Skape en kultur for respektfull debatt – Samfunnets evne til å håndtere uenigheter avhenger av at vi fremmer en kultur hvor meningsbrytning er preget av respekt og nysgjerrighet, fremfor forakt og avvisning.

Høyreorienterte podkaster er ikke bare et symptom på medienes venstredominans; de er også en mulighet til å lære hvordan medieformatene kan utvikles for å være mer åpne, inkluderende og dynamiske.

Hvis vi klarer å trekke lærdom av disse endringene, kan vi kanskje snu polariseringen og i stedet bruke podkastformatet til å styrke samholdet i et samfunn som stadig blir mer komplekst.

Bilde: Midjourney