Regjeringen lover digitalt løft, men leverer som alltid mest luft.
Regjeringen har nylig lansert sitt Veikart for det teknologibaserte næringslivet. Ambisjonen er som alltid høy når våre folkevalgte har skrevet en ny strategi. Enda engang skal Norge bli best på digital innovasjon. Veikartet er spekket med slagord om kunstig intelligens, kvanteteknologi, oppstartskapital, kompetanse og datasentre. Men spørsmålet er det samme som jeg har stilt meg helt siden Arbeiderpartiets Grete Knudsen skulle selge eNorge til utlandet for 25 år siden: Hvor er handlingen?
Strategi-syken
Norge er verdensmester i utredninger, veikart og strategier. Likevel er resultatene nedslående. OECD peker på at Norge ligger langt etter våre nordiske naboer når det gjelder digital innovasjon og verdiskaping i digitalintensive sektorer. På den globale KI-indeksen ligger vi på 26. plass. Når våre politikere gang på gang lager nye veikart og strategier, uten at ord blir til handling, er det tydelige tegn på at det ikke er planene som er mangelvare, men evnen og viljen til å gjennomføre.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Konkrete tiltak eller pynt på papiret?
Nå skal det sies at dette veikartet inneholder noen konkrete bevilgninger. Blant annet én milliard kroner til seks nye KI-forskningssentre, støtte til kvanteteknologisk forskning, og etableringen av en nasjonal arena for kunstig intelligens. Det skal også komme en ny lov om datadeling, og det er planer om å styrke kapitaltilgangen for gründere.
Men når jeg leser veikartet ord for ord, er de fleste tiltakene enten:
- kjent fra tidligere strategier,
- mikroskopiske i skala sammenlignet med hva våre naboland investerer, eller
- formulert som “Regjeringen vil vurdere” eller “Regjeringen vil legge til rette”. Fagre ord uten konkret forpliktelse.
Det er nettopp denne formen for “skrivebords-politikk” som gjør at Norge aldri beveger seg fra strategi til gjennomføring. I alle fall ikke når det handler om det digitale. Her er kontrasten tydelig. For mens staten bruker hundrevis av milliarder på motorveier, jernbaneprosjekter og tunneler, investeres det brødsmuler til den digitale grunnmuren.
Vi er gode på å jage gründere ut av landet, det skal vi ha. Vi har ikke et fungerende system for å bygge opp norske språkmodeller i stor skala, og derfor ligger vi også ekstremt langt bak våre nordiske naboland i utviklingen av KI-bedrifter. Veikartet peker selv på at halvparten av norske KI-selskaper har ti ansatte eller færre.
Hvor realistisk er det at vi skal bli best i Norden når vi investerer lommerusk i digital infrastruktur, men blåser milliard etter milliard på asfalt og signalbygg?
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Risikoen ved nok en papirtiger
Det er en alvorlig risiko for at dette veikartet blir enda en papirtiger. Enda et PDF-dokument som ingen i næringslivet merker noe til. De fleste punktene overlater ansvaret til aktører som Forskningsrådet, Innovasjon Norge og diverse EU-programmer. Næringslivet vil kunne lese at de skal “utnytte mulighetene i Europa”, men får lite konkret støtte hjemme.
Mener dagens regjering alvor med at Norge skal bli ledende på digital innovasjon, trenger vi mer enn slagord.
Det som blant annet må på plass er for eksempel:
- Langsiktig statlig investeringsvilje i digital infrastruktur på linje med den fysiske.
- Reelle incentiver for private investeringer, ikke bare små fond og rapporter.
- Storskala nasjonale satsinger på KI og kvanteteknologi, med tydelige mål for antall selskaper, arbeidsplasser og eksportverdi.
- Tydelig politisk eierskap som følger opp veikartet med aktiv handling. Det holder ikke med en digitaliseringsminister uten reelt mandat.
Mer opptatt av å forsvare status quo
Regjeringens veikart sier at det markerer starten på et tettere samarbeid mellom myndigheter og næringsliv. Men det har jeg hørt altfor mange ganger. Skal dette veikartet bli til noe konkret må regjeringen slutte å “vurdere” og “legge til rette”, og i stedet ta tydelige beslutninger, investere tungt og sette målbare milepæler.
For uten konkret handling vil veikartet for det teknologibaserte næringslivet stå igjen som enda tegn på vår “evige strategi-syke», og et land som liker å snakke varmt om AI og innovasjon, men som egentlig er mest opptatt av å forsvare status quo.
