Jeg tok på meg sekken, gikk ut av huset og fant meg et sted å slå opp teltet, ikke så langt fra Frognerseteren, for å finne min indre ro og krysse av på «bucket listen» at jeg har sovet ute i desember. Og så lagde jeg en ekstra sakte og ekstra lang video av det, som en slags stille demonstrasjon mot jaget etter tidlig anslag og korte historier fortalt på små, vertikale skjermer.
Teknologi og natur
Abonner på YouTube-kanalen min nå
Hele videoen er filmet med Google Pixel 7 Pro, med unntak av timelapsen jeg tok om natten med Insta360 X3.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Vi burde roe oss ned
Vi burde roe oss ned
Roe livet ned.
Trykke inn bremsen.
Stresse ned.
Ikke alltid forte oss.
Slik jeg egentlig bør forte meg å skaffe oppmerksomheten din.
Det bør jeg gjøre med en tidlig hook. Eller anslag som det heter på norsk.
Et tidlig anslag for å unngå at du scroller videre.
Videre på din daglige kilometer lange feed-ferd ved hjelp av din smarttelefon
Og det holder ikke bare at hooken kommer tidlig.
Historiene må også være korte.
Korte fordi du har dårlig tid.
Dårlig tid fordi du må få med deg så mange historier som overhodet mulig.
Ikke dårlig tid fordi du skal komme deg ut i den friske luften for å få deg litt sollys.
Men dårlig tid fordi du må presse inn så mye innhold som mulig i løpet av de mange timene du har dedikert til diverse skjermer hver bidige dag.
Jo mer du får med deg, desto mindre frykt for at du har gått glipp av noe.
Utover selve livet da som foregår bak de mange skjermene våre.
Heldigvis har vi algoritmer og kunstig intelligens som hjelper oss med å finne frem til det mest relevante innholdet. Det viktigste er ikke at historien er god, men at du har fått med deg de viktigste historiene. Og det viktigste handler mest av alt om hvem som er historiefortelleren, hvem det er som har likt og kommentert.
Takk gud – eller Mark Zuckerberg og Chang Yiming – for social- og interest graph-algoritmene som hjelper oss til å bli avhengige. Til å bli ultra-raske-forbrukere av korte- og vertikale historier.
Heldigvis er det fortsatt mulig å koble litt ut.
Rømme litt fra dagens endeløse scroll av korte og intetsigende historier.
Om livsfarlige life hacks på TikTok og woke-intolerante-meningsutvekslinger på Facebook.
Da er frisk luft, sollys og naturen vår et friskt avbrekk.
Det er flere grunner til at jeg går ut i naturen.
Til at jeg velger å sove ute, alene, i telt.
Til dels er det en utrolig deilig “escape” fra virkeligheten.
Fra stresset og alle forventninger.
Flukt fra min egen frykt-baserte selvledelse.
Fra tomme bankkontoer og forfalte kredittkortregninger.
Fra hva-skal-vi-ha-til-middag-maset og hvem-sin-tur-er-det-til-å-tømme-oppvaskmaskinen.
Samtidig handler det også om å bevege seg utenfor egen komfortsone. Utfordre sine egne frykter. Kjenne på mestringsfølelse, om det så handler om å bestige fjelltopper eller sove alene ute i skogen mens det snør, regner eller blåser på utsiden.
Det handler om å krysse av på bucket-listen. Og det kan for eksempel, som i dette tilfellet, handle om å krysse av for at man har sovet ute i desember, og kun mangler januar og februar, for å kunne slå meg selv på brystet over å ha overnattet ute i telt i alle årets måneder. Og det uten å ha egentlig riktig utstyr for det.
For meg handler det også om motsetninger.
Om det enkle vs det kompliserte.
Om det analoge vs det digitale.
Om åpen himmel vs lukket tak.
Om fremtid vs fortid.
Om det å kun fokusere på det nære. Det som skjer her og nå, i stedet for å tenke på hva som skjer i morgen, til helgen, til neste ferie.
Det handler om å overleve.
Og så handler det ikke minst om å nyte øyeblikket.
Tilstanden.
Naturen.
Utsikten.
Stillheten.
Men også lydene fra stillheten.
Jeg elsker disse aleneturene.
Jeg elsker å kjenne på mestringsfølelsen.
Men også på frustrasjonen over å ikke få fyr på bålet.
Eller at jeg ikke har med nok mat og må sulte litt.
Og fryse litt, fordi jeg tok med for lite klær eller litt for kald sovepose.
Vi har det jevnt over så godt at vi har glemt hvordan det er å ha det litt vondt.
Være litt sulten, litt kald eller litt redd.
For meg handler disse turene også om å lage en motsats til den kjappe hooken og de korte historiene. Og selv om alle lager vertikale videoer for små skjermer, så vil fortelle horisontale historier for de større skjermene. Jeg bestiger ikke en topp bare for å dele et bilde i bar overkropp med henda formet over hodet som et hjerte. Jeg tar ikke med meg unaturlige klær som kjoler over tregrensa for å få mange hjerter på TikTok.
Det taper jeg selvsagt visninger og følgere på.
Men så drar jeg heller ikke ut på tur for dem.
Jeg gjør det mest av alt for min egen del.
Jeg lager til og med film av det mest av alt for min egen del.
På mine egne premisser.
Men litt også som en motsats, som en stille demonstrasjon mot at alle historier må være vertikale, ha en ekstrem tidlig hook og være fort ferdige.
I det lange løp tror jeg de lengre historiene forteller bedre historier også. I alle fall til mine nærmeste.
Jeg forteller historier som jeg tror mine barn og deres barn igjen vil sette pris på, den dagen jeg har gått ut av tiden. Samtidig forteller jeg lengre historier uten kjappe hooker til meg selv, når jeg ikke lenger kan lage nye historier.
I tillegg tror jeg, hvis du tar deg tid til å se på mine horisontale og gjerne litt lengre historier, at det vil hjelpe deg med å redusere eget stressnivå. Kanskje du til og med vil oppleve at FOMO-nivået ditt vil reduseres. At mine tidlig-hook-frie og horisontale historier kan bidra til å redusere frykten din for å gå glipp av noe. Og at hvilepulsen din vil gå ned, mens du slapper av i godstolen eller i sofaen, gjerne med en kopp kaffe, mens du nyter naturen og opplevelsene mine, mens du sakte, men sikkert begynner å drømme om å oppleve noe av det samme selv.
En alenetur i skogen, ved sjøen eller på fjellet.
For å kjenne på stillheten, føle på naturen og nyte tilstedeværelsen uten all hverdagslig stress.
Bare roe det helt ned.
Ikke noe stress
Ikke noe FOMO
Og ingen frykt for at hooken ikke stoppet deg fra å scrolle videre.
Prøv selv.
Det er ganske så befriende.
