Norske redaktørstyrte medier gjør i mindre grad jobben sin. I stedet for å holde makt og teknologi til ansvar, har de tilpasset seg plattformgigantenes algoritmer, der følelser trumfer fakta og meningsløs underholdning slår kritisk og gravende journalistikk. Hvis de ikke snur, vil vi miste både opplysning, selvråderett og demokratiets sikkerhetsnett. Jeg har skrevet fem forslag for å redde journalistikken før det er for sent.
Teknologiutviklingen raser fremover, men dekningen i norske redaktørstyrte medier går i motsatt retning. Er det fordi teknologien har blitt for kompleks, for kontroversiell eller for dystopisk? Eller handler det egentlig mest om oss, om vår sviktende evne og vilje til å engasjere oss i det som faktisk betyr noe, og at mediene har tilpasset seg denne hverdagen for å tjene penger?
Du kan også høre hele artikkelen. Lest av min syntetiske stemme.
Når kompleksiteten blir for stor og konsekvensene for dystre
Teknologiutviklingen har blitt så rask, kompleks og gjennomgripende at det rett og slett er krevende å følge med. For mange redaksjoner blir terskelen for høy. Mange dyktige journalister har forsvunnet de siste årene som følge av nedskjæringer relatert til en medieøkonomi som stuper. Flere har gått til PR- og kommunikasjonsbransjen i næringslivet, mens andre har blitt flyttet eller har valgt å gå over til å dekke kultur, sport og underholdning. Det krever tung kompetanse å dekke kunstig intelligens, kvantedatamaskiner, nevrale nettverk og maskinlæring på en måte som både er korrekt, kritisk og forståelig.
Det er ikke tilfeldig at OsloMet de siste årene har etablert en egen AI-lab rettet mot mediehus, og tilbyr utdanning som kombinerer journalistikk med informatikk. En fagansvarlig uttalte nylig at “har du en viss teknologiforståelse som journalist, har du allerede et fortrinn”. Det skulle være en selvfølge, men realiteten er motsatt: det er et fortrinn fordi majoriteten nettopp mangler det.
Skjermdump fra TV 2 Nyheter sin Facebook-side.
Dette kompetansegapet gjenspeiles i dekningen. Mange av de teknologiske milepælene i løpet av de siste årene dekkes ikke i dybden. Isteden dominerer de tabloide overskriftene: “Tech-toppene advarer: Vi kan alle dø av AI”. Slike saker vekker klikk og frykt, men ikke innsikt. Det bidrar til å forflate, ikke forklare, det som burde være blant de viktigste samfunnsdebatter i vår tid.
Fjerde statsmakt i algoritmenes grep
Algoritmene til plattformgigantene belønner emosjon, intensitet og tilhørighet. Desto sterkere følelsesmessig reaksjon et innhold utløser, som oftest i form av sinne, frykt, forargelse eller eufori, desto bredere distribusjon og engasjement. I en slik infrastruktur taper det langsomme, nyanserte og etterprøvbare. Journalistikk som krever tid, metode og kildesjekk gir svakere korttidsmålinger enn “clickbait”, tabloide øyeblikk og klippbare konflikter tilpasset blant annet TikTok.
Resultatet er at redaksjonelle valg gradvis justeres etter plattformenes insentiver: titler strammes til, formater vertikaliseres, klipp prioriteres foran kontekst, og publiseringsløp bygges for å tilfredsstille feedens tempo, fremfor samfunnsoppdraget. Når målene blir “visninger per minutt”, “total watch time” og “delingsrate”, fortrenger sport og reality (de mest KPI-stabile sjangrene) den undersøkende journalistikken som er ressurskrevende, risikabel og tregere å kapitalisere på.
Skjermdump fra Dagbladet sin Facebook-side.
Dette er ikke et moralsk forfall i redaksjonene, men et strukturelt skifte: fjerde statsmakt er i ferd med å underordne seg private plattformøkonomier som ikke har sannhet som mål, men oppmerksomhet som middel for å maksimere egen profitt.
Vi får de nyhetene vi fortjener
Det er brutalt å si, men i stor grad sant. I en artikkel i Forskning.no ble det allerede i 2004 dokumentert hvordan folk sier de er interessert i forskning og teknologi, men klikker mest av alt på sport og underholdning. Sosiolog Inge Ramberg sa det treffende: “VG ville ikke solgt flere aviser om de byttet ut sportsredaksjonen med en forskningsredaksjon”. Det sier noe om hvor vi var da, hvor vi er nå, og ikke minst hvor vi er på vei.
Det er også denne mekanismen som har gjort at sport og kjendissaker overtar stadig mer spalteplass. Det ser vi også i Schibsteds prioriteringer, hvor sport og underholdning er skilt ut i egne investeringsben, mens nyheter kun skal “videreføres som kjerne”. Og det er derfor unge journalistspirer heller vil jobbe med sosiale medier og kjendiser enn gravende journalistikk, som en student ved OsloMet nylig skrev i Journalisten.
Skjermdump fra Aftenposten sin Facebook-side.
Mediehusene har for lengst internalisert hva som gir klikk. Det meningsfulle må vike for det meningsløse for å tjene penger. Og det ser vi hele veien: Dybdeinnhold havner bak betalingsmur. Overfladisk innhold deles på forsiden.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Vi drukner i det overfladiske
Dette er ikke lenger et varsel. Det er virkeligheten. Se bare på hvordan partilederdebattene under årets valgkamp ble pakket inn som underholdning. Årets valgkamp ble startet med at partilederne fikk to skilt, med henholdsvis “ja/nei”-tekst hvor de skulle “avsløre” om de kom til å avbryte de andre eller ikke. Det kunne vært morsomt, hadde det ikke vært så alvorlig. For vi snakker ikke lenger om politikk. Vi snakker om show.
Slik skjer det også i teknologidekningen. Den reduseres til å handle om frykt, fascinasjon eller kjendiser. Kritiske analyser om algoritmestyrt medieøkonomi? Ikke synlig. Dypdekning av KI og arbeidsliv? Bak mur. Det vi i stedet blir servert er “AI laget deepfake av Haaland” eller “Slik bruker du ChatGPT til å skrive norsk stien dinl”.
Reality-tsunamien og mobilen som hovedskjerm
Denne utviklingen akselererer ikke i et vakuum. For kort tid siden dokumenterte Aftenposten hvordan reality-serier har blitt den dominerende underholdningssjangeren på norsk TV. Bare i 2025 snakker vi om over femti nye realitypremierer, på toppen av alle de etablerte formatene. Det er en tsunami av billig, lettprodusert innhold som krever minimal manusutvikling og kan skaleres raskt i sendeskjema og sosiale medier. Når så mye sendeflate fylles av formater som primært er designet for friksjonsløst klipp og deling, må noe annet nødvendigvis vike. Og det som mest av alt må vike, er den kritiske, langsomme journalistikken.
Skjermdump fra Nettavisens Facebook-side.
Minst like talende er presentasjonsformen: Aftenpostens sak var eksplisitt mobil-først, publisert i vertikalt 9:16-format fremfor det klassiske 16:9-formatet. Det er ikke bare en estetisk detalj, men et redaksjonelt signal om at første-skjermen i Norge nå er telefonen i hånden. Innholdet produseres og distribueres med tommelens tempo som norm: flyt fremfor fordypning, klippbarhet fremfor kontekst.
Vi ser den samme logikken i norske produksjoner: TV 2 sin reality serie, Spillet, har innført et forklaringspanel, ledet av Harald Eia, for å hjelpe oss seere å henge med, mens 71 Grader Nord på TV Norge har beveget seg fra natur- og mestringsopplevelser mot mer konflikt og klippbar dramaturgi. Dette er symptomer på det samme grunnproblemet: Vi forventes å konsumere med halve oppmerksomheten, og da med en mobil i hånden. Derfor forenkles narrativer, konflikter og karakterer slik at de tåler distraksjon.
Realiteten er at reality og vertikalvideo passer oppmerksomhetsøkonomiens logikk perfekt: lav produksjonskost, høy klippbarhet, sterk “shareability”, og en konstant strøm av mikroøyeblikk som kan kapitaliseres i feedene. Når denne logikken blir styrende, presses redaksjoner ytterligere mot lett og sensasjonspreget innhold, og bort fra arbeid som krever tid, research og motstand.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Den nye oppmerksomhetsøkonomien
Hele nyhetsformatet er i endring. Vi er på vei fra analyse til klipp. Fra tekst til TikTok. En journaliststudent skrev nylig at “nyheter må være under ett minutt”. Jo kortere, jo bedre». Unge ser ikke lenger NRK Dagsrevyen eller TV 2 Nyhetene. De får sine nyheter via korte videoer på TikTok. Og de klikker seg sjelden videre.
Skjermdump fra NRK sin Facebook-side.
Dette skaper en ond sirkel hvor nyheter må pakkes kort og visuelt for å fange oppmerksomhet. Dermed forsvinner nyanser, sammenhenger og kontekst. Journalistene blir kuratører av klipp, og vi som samfunn mister det vi før kalte samfunnsdebatt. Vi mister det offentlige ordskiftet.
Vi mister språk for fremtiden
Det mest alvorlige med denne utviklingen er at vi samtidig mister språket og begrepene vi trenger for å forstå og forme fremtiden. Det er ikke tilfeldig at stadig flere snakker om “AI som kollega”, som om det er en ny ansatt med ansvar og verdier. Det er ikke bare naivt, det er et varsko. Når maskiner får språk og ansikt, mister vi evnen til å stille de rette spørsmålene om hvem som har kontroll, hvem som har ansvar og til syvende og sist, hvem som eier fremtiden. Og når mediene ikke utfordrer det språket, men heller adopterer det for å “være der hvor de unge er”, er vi virkelig ute å kjøre.
Den stille helsekrisen
Samtidig er vi vitne til en økende digital folkehelsekrise. Vi har gått fra dopaminøkonomi til avhengighetsøkonomi (også kjent som algoritmeøkonomien). Teknologigigantene kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv, noe de også bruker mot oss. For å få oss til å klikke mer. Konsumere mer. Tenke mindre.
Jeg har tidligere skrevet at AI har blitt samtalepartner og psykolog for millioner av mennesker. Jeg har selv brukt det i en personlig krise, men med kritisk distanse og teknologiforståelse. Problemet er at svært mange ikke har den bevisstheten. Og da risikerer vi å erstatte ekte menneskelig kontakt med simulerte relasjoner, og på veien miste det som gjør oss menneskelige.
Skjermdump fra VG sin Facebook-side.
Samtidig viser nyhetsundersøkelser at en voksende andel nordmenn unngår nyheter fordi de får dem i dårlig humør. I 2023 sa over en tredel at de “ble stresset av å få for mange negative nyheter”. Vi er i ferd med å få en offentlighet som ikke bare er overfladisk, men direkte helseskadelig.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Er dette også målet? TikTok, Kina og maktlogikken
Jeg vet ikke med sikkerhet om dette er en tilsiktet strategi, men sammenhengen er ubehagelig. I Vesten har TikTok satt standarden for vertikal, hyperklippbar, emosjonsdrevet massekommunikasjon, optimalisert for maksimal skjermtilknytning. I Kina derimot, er søsterappen Douyin underlagt strengere regulering for unge, i form av gitte tidsbegrensninger, nattestengning og en algoritmisk prioritering av det Kinas ledere definerer som nyttig innhold. Parallelt begrenses skjerm- og spilletid, mens dataflyt og innhold styres med strenge retningslinjer og regler.
Ett regime stimulerer konsentrasjon og disiplin, det andre har akseptert distraksjon som “den nye normalen”.
Samtidig peker flere studier, også fra Skandinavia, på fallende gjennomsnittlige IQ-testskårer blant de yngre (den såkalte “reverse Flynn-effekten”). Fragmentert oppmerksomhet, vedvarende distraksjon og mindre dyp-lesing kan være én av forklaringene. Spekulasjonen om vår kognitive utholdenhet svekkes, er det ingen tvil om. Konsekvensen er at vi blir et samfunn som er enklere å manipulere, og dermed også vanskeligere å mobilisere når situasjonen krever det. I et geopolitisk verdensmesterskap der Kina målrettet bygger kapasitet innen realfag, industri og AI, kan en vestlig offentlighet som velger underholdning foran innsikt, bli en strategisk fordel.
Skjermdump fra Dagens Næringsliv sin Facebook-side.
Dette er ikke konspirasjon, men en advarsel: Outsourcer vi infrastrukturen for offentlig samtale til aktører som belønner følelsesmessig aktivering fremfor sannhet og kompetanse, undergraver vi vår evne til å tenke, handle og styre oss selv.
Et samfunn som slutter å forstå seg selv
Når teknologi ikke lenger diskuteres kritisk i mediene, når politikken pakkes inn som underholdning og når underholdningen skreddersys for de som allerede har logget av intellektuelt, da er vi i ferd med å miste evnen til å forstå oss selv.
Det er ikke bare journalistikken som taper. Det er hele det opplyste demokratiet. For uten kritisk journalistikk, uten oppmerksomhet og refleksjon, blir vi passive tilskuere til vår egen fremtid.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Her er konkrete tiltak som bør igangsettes:
1) Politikk og rammevilkår (Kulturdepartementet/Medietilsynet)
- Opplysningstilskudd: Et nytt, uavhengig tilskudd for undersøkende og forklarende journalistikk (spesielt teknologi, vitenskap, klima, demokrati). Tildeles etter tydelige kriterier som for eksempel kildebruk, metodeåpenhet, dokumentert samfunnsnytte, og ikke klikk.
- Plattformavgift til et journalistikkfond: En lav prosentandel av annonseinntekter som hentes ut av Norge fra globale plattformer settes av til et nasjonalt fond for gravende/teknologijournalistikk. Fordeles av uavhengig styre med redaktørplakat som minstekrav.
- Kvalitetsindikatorer: Offentlig støtte knyttes til samfunnsnyttige‑KPIer (fullføringsgrad på long‑read-artikler, andel opplysnings-saker for unge), ikke bare rekkevidde.
- Merking og transparens: Klare krav om synlig merking av syntetisk innhold/AI-genererte medier, og rapportering av algoritmiske kvalitetssignaler for redaktørstyrte kilder.
2) Redaksjonelle grep (uten å TikTok-ifisere journalistikken)
- «Dual‑publishing» som prinsipp: Produser vertikale 9:16‑teasere som inngangsdører, men behold og prioriter dybdeversjonen (tekst/16:9/pod) som hovedprodukt. Teaseren skal lede til forklaringen, ikke erstatte den.
- Forklaringsredaktør & metodeboks: Eget ansvar for forståelige “hvordan vet vi dette?”‑bokser, kildelister og visualiserte forklaringer i alle komplekse saker.
- Samfunnsnyttige‑KPI-er: Bytt “klikk/visninger” med konkrete læringsmål (f.eks. andel lesere som når en definert andel unge som fullfører forklarer-teksten). Mål kunnskapsgevinst gjennom enkle før/etter‑spørsmål i appen/nettsiden.
- Styrk teknologikompetansen: Gjennomføring av “tech‑bootcamps” i redaksjonen som ett av flere livslang-læring-prosjekter.
- Oppmerksomhetsdesign: “Langlesings‑modus” i appen som fjerner push-varslinger, låser feeden og gir ro i 10–20 minutter.
3) Plattformansvar og forhandling
- Kvalitetssignal i feed: Forhandle frem en norsk prioritering av samfunnsnyttig innhold for redaktørstyrte kilder (spesielt for de unge), og tydeligere “Se forklaring”-lenke når et klipp trender.
- Standard for kilde- og AI‑merking: Felles norsk bransjestandard som plattformene må støtte, og da med mekanismer som gjør at kvalitet vektes opp.
4) Skole, helse og arbeid – opplyste borgere
- Medie‑ og oppmerksomhetslære i skolen (fra barneskolen): kildekritikk, AI‑forståelse, slow reading og “oppmerksomhets-hygiene”.
- Nasjonal oppmerksomhetsdugnad: Kampanje der institusjoner og arbeidsgivere innfører oppmerksomhetsvinduer (30–60 min uten varsler) og faktasjekk‑rutiner før deling.
- Abonnementsstipend for unge: Delvis støtte til kvalitetsabonnement for 16–25‑åringer, bundet til forklarer-saker/long‑reads.
5) Mitt (og ditt) løfte som publisist/leser
- Publiser flere forklarings-tekster enn meninger om komplekse tema, og mål kvalitet foran klikk.
- Les minst én long‑read om dagen, og del den. Én reality‑sak får ikke deles før tre forklarer-tekster er lest.
- Ta ti minutter konsentrert hver dag til noe som gjør deg klokere, ikke bare mer engasjert.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Vi må kreve mer
Det er ikke for sent, men det haster. Vi trenger medier som tør å prioritere innsikt fremfor klikk. Vi trenger en offentlighet som ikke pakker inn politikk som underholdning. Vi trenger lærere, politikere, journalister og teknologieksperter som insisterer på substans, også når det ikke gir like mange likes.
Og vi trenger et publikum som våger å være til stede, som våger å lytte, lese og lære, også når det gjør litt vondt. For vi kan ikke forstå eller forandre en fremtid vi ikke tør å se i øynene.
Bilde: Midjourney
