«Det er de som mobber som bestemmer om det er mobbing. Som regel er det kun snakk om satire eller humor».
Mobbing, trakassering, krenking, hetsing, hatprat, netthat, nettroll, trolling, utdriting, uthenging eller kødding. Kjært barn har som kjent mange navn, og det er nok mange som bruker de forskjellige betegnelsene om hverandre – og gjerne ofte feil. Spesielt blir ofte begrepet mobbing brukt feil – i alle fall synes de som mobber akkurat det.
I følge Wikipedia legger Arbeidstilsynet følgende definisjon til grunn:
– Det er mobbing når en person gjentatte ganger og over tid utsettes for negative handlinger. Dette kan dreie seg om trakassering, plaging, utfrysing, sårende erting og lignende. Det er typisk for situasjonen at offeret ikke er i stand til å forsvare seg.
Definisjonen åpner for tolkning, for hvor mange ganger kvalifiserer til «gjentatte ganger» og hvor lang tid er «over tid»? Legger vi så til Internett – og spesielt sosiale medier – åpner arenaen seg ytterligere. Definisjonen av mobbing sier ingenting om at antallet ganger gjelder en og samme avsender – eller om antallet kan legges over på mottageren. Ei heller hensyntar det intensjonen fra avsenderen.
Hvor mange ganger kvalifiserer til mobbing?
Hvis én person på Twitter sender en tweet til en mottager, og mottageren opplever det som sårende, er det ikke mobbing. Hva hvis 10 andre personer retweeter den opprinnlige meldingen, begynner vi å nærme oss mobbing da? Legg så til at disse 11 personene til sammen har 20.000 følgere, og at så mange som kanskje 100.000 personer har potensielt sett Twitter-meldingen.
Hvor tegner vi grensen for hva som defineres som en enkel «drittmelding» og hva som faller inn under mobbing? Og hvem bestemmer egentlig hva som er hva?
Les også: Norske barn er de som mobber mest på internett i Europa
«Jeg mobber ikke, jeg bare kødder»
Jeg registrerer en økende trend til at vi «kødder» på Twitter. Det er fryktelig raskt og enkelt å «kødde» på Twitter, og «kødden» kan raskt spre seg som ild i tørt gress. Spesielt hvis vedkommende man «kødder» med er en offentlig person. Og er man en offentlig person, er det «selvforskyldt«.
– Er du en offentlig person må du tåle det!
Journalister, politikere, ledere, musikere, skuespillere, samfunnsdebattanter, osv. Er du kjent, er du fritt vilt. Da kaller vi ofte «køddingen» for satire. Satire sparker som kjent oppover. Mottager, eller vedkommende kan uansett oppleve det som mobbing. Men om de som tvitrer eller retvitrer mener det er snakk om humor eller satire, er det de som bestemmer. Offeret har ingenting hun skulle ha sagt.
Les også: Netthets er den nye gapestokken
Best å være anonym
Det ser også ut til å være en økende tendens til at de som «kødder» er anonyme. Det er nok det tryggeste – for da skjermer de familie, venner, kollegaer og arbeidsgiver. Den eneste som ikke blir skjermet er selvsagt den som blir «kødda med». Hun må bare akseptere det, ignorere det – snu det andre kinnet til, og leve med det. Det er uansett ikke snakk om mobbing – bare dårlig humor, uskyldig kødding, «konstruktiv kritikk» – eller satire. Er avsenderen anonym er det selvsagt litt vanskeligere å vite hvem som sparker – og om det virkelig er oppover og ikke nedover.
Kilde: Retriever. Antall norske artikler som handler om mobbing i sosiale medier.
Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv
En enkel tweet er ikke mobbing. Det kan uansett oppleves sårende eller trakasserende. En enkel tweet kan derimot gå «jorden rundt». Bli en «viral hit» og nå millioner av mennesker. Jeg liker dårlig den økende hatpraten i sosiale medier. Samtidig misliker jeg nesten enda mer hvordan «mobberne» setter dagsorden for hva som kvalifiserer og ikke kvalifiserer til mobbing.
Det voksne definerer som dårlig humor, «kødding» eller satire, vil voksne samtidig definere som ren mobbing når det dreier seg om hvordan barn omtaler og behandler hverandre. Hvor går egentlig aldersgrensen? Hvor mange ganger kan man «kødde» før det går over til mobbing? Hvem bestemmer hva som gjelder, og ikke minst – er det mulig og ønskelig å gjøre noe med det?
Ingen løsning i sikte?
Jeg har spurt flere som er opptatt av denne problemstillingen, men enn så lenge føler jeg ikke at vi har kommet oss nærmere enn løsning – heller motsatt. Og så lenge trenden ser ut til å gå i feil retning, er løsningen for de som blir utsatt kanskje følgende:
- «Ikke vær så hårsår»
- Trekk deg ut av den offentlige debatten om du er hårsår
- Delta med anonym profil
- Lær deg å snu det andre kinnet til, og
- Les aldri kommentarfeltet
- Les også: Legg ned kommentarfeltet
- Les også: Medietilsynets tips – hvordan stoppe digital mobbing?
Jeg ønsker meg mindre mobbing, mindre netthets, hatprat, trakassering og sjikane. Jeg ønsker meg et ordskifte som inkluderer og ikke ekskluderer. Jeg ønsker meg en debattarena hvor vi kan være «oss selv» og ikke anonyme. Jeg ønsker meg diskusjoner som kan være både kritiske og saklige.
Jeg har derimot ikke tillit til at mye vil bli gjort. Politikere har blant annet i en årrekke snakket om at de «vil nettmobbing til livs», men avstanden mellom holdning og handling er stor.
– Når systematisert mobbing dukker opp på nettet, er det på tide å se på hvordan man kan få de strafferettslige og personvernrettslige bestemmelsene til å fungere effektivt overfor de som driver med slik mobbing, sa Olemic Thommessen til NRK i 2010.
Han sendte «ansvaret» videre til daværende justisminister Knut Storberget. Nå sitter Høyre selv ved makten, men enn så lenge har jeg ikke sett eller hørt noe som helst. Samtidig vokser problemet og omfanget.
Tenk om vi klarte å debattere uten å miste fokus. Tenk om vi klarte å forholde oss til saken. Tenk om vi klarte å modere oss selv. Tenk om vi voksne klarte å oppføre oss som voksne. Så langt virker det som en fjern drøm.
