Til tross for bred politisk enighet de siste 17 årene om at bredbånd er viktig for næringsliv og bosetting er vi fortsatt ikke i mål. DAB-tvangen gikk derimot på rekordtid.
Er DAB er viktigere enn bredbånd? Er det DAB-radioen som skal redde distriktene og ikke bredbånd? I 17 år har bredbånd stått på agendaen til en rekke sittende regjeringer. Og samtlige regjeringer har vært enige om at bredbånd er avgjørende for både næringsliv og bosetting. Tenk om de hadde vist tilsvarende handlekraft på bredbåndsutbyggingen som de gjorde på DAB! For der hvor DAB har blitt tvunget igjennom, har bredbånd endt opp som en (viktig) kasteball fra regjering til regjering. Og 17 års «satsning» har ennå ikke fått oss i mål.
2000
I 2000 var det bred enighet om nytten av bredbåndskommunikasjon for utviklingen av næringsliv og bosetting, skrev Kommunal Rapport. En interdepartemental embetsmannsgruppe hadde lagt frem rapporten “Bredbånd til hele landet”, som inneholdt en rekke forslag til en nasjonal satsning på bredbånd, og Samferdselsminister den gang, Terje Moe Gustavsen, lovet å sette bredbånd høyt på den politiske dagsorden i Norge.
Handlingsplan for bredbånd ble fremlagt, og myndighetene ble satt til å gi rammebetingelser som skulle bidra til konkurranse blant private utbyggere, men gripe inn der hvor markedet ikke synes å fungere.
Norge skulle sikres for fremtiden ved at alle fikk tilgang til internett via høyhastighetsbredbånd.
2004
Generalsekretær i IKT-Norge, Per Morten Hoff (som har vært en aktiv motstander av DAB hele veien), mente det ville koste et sted mellom 4 og 6 milliarder kroner å tilby høyhastighetsbredbånd til hele landet. IKT-Norge anbefalte den daværende regjering å opprette et treårig fond på tre milliarder kroner, men fikk kun Fremskrittspartiet med på idéen.
Fremskrittspartiet er forøvrig det eneste partiet som hele tiden har vært i mot DAB-tvangen. Til sammenligning regnet investeringsdirektør i Nordea, Robert Næss, at de samfunnsmessige kostnadene på å slukke FM-nettet, og gå over til DAB vil koste 23 milliarder kroner.
2007
I 2007, understreket daværende kommunalminister, Åslaug Haga, at bredbåndstilgang ville være avgjørende for å opprettholde næringslivet i distrikts-Norge:
– I Soria Moria-erklæringa står det at vi skal ha full bredbåndsdekning i 2007. Det har Senterpartiet vært en pådriver for å få inn, og vi gjør selvsagt det som er mulig for å sikre dette.
Det var altså ikke mulig.
2010
I 2010 skrev DN at regjeringen kunne glemme egen distriktspolitikk hvis ikke distriktene fikk høyhastighetsbredbåd. Konsulentselskapet Nexia hadde på oppdrag for Distriktssenteret laget en rapport om effekten av høyhastighets bredbånd i distrikts-Norge.
Konklusjonen var ensidig: Distriktene har enorm gevinst av høyhastighets bredbånd på alle områder.
Kommunalministeren i 2010 var Liv Signe Navarsete, og hun var også veldig klar i sin tale om viktigheten av full bredbåndsdekning i distriktene:
– Vi må legge til rette for regulering og insentiver slik at det blir attraktivt å bygge ut fibernett i distriktene. Uten raskt bredbånd kan man ikke etablere eller flytte næringsvirksomhet i distriktene.
2011
Året etter skrev BA at “effektiv samferdsel og utbygging av høyhastighets bredbånd er avgjørende for å få arbeidsplasser som krever utdanning og kompetanse ut i distriktene”.
Det mener et utvalg som har utredet hva som kan gjøres for å få til en bedre spredning av arbeidsplasser som krever høy kompetanse. Utvalget ble ledet av professor Karen Helene Ulltveit-Moe, og det ga sin innstilling med en rekke forslag til daværende kommunalminister Liv Signe Navarsete.
Utvalget pekte på at den teknologiske utviklingen ville gjøre nye arbeidsplasser mindre avhengige av geografisk plassering, og at et godt utbygd bredbånd ville kunne binde arbeidsmarkedet sammen, uavhengig av lokasjon.
Navarsete lovet igjen at forslagene skulle bli vurdert, og at utredningen ville være et viktig grunnlag når departementet skulle fortsette arbeid med å videreutvikle distrikts- og regionalpolitikken.
2014
I 2014 derimot – med samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen ved roret – bestemte regjeringen seg for å halvere bidraget for utbygging av bredbånd. Flere år etter at bredbåndet i utgangspunktet skulle vært et allemannseie.
Regjeringen mente fortsatt at bredbånd var superviktig, og ville fortsatt at alle i landet skulle ha tilgang, men mente det ikke var pengene verdt å investere i.
Bakgrunnen for kuttene var at kommersielle aktører klarte å bygge bredbånd i et høyt tempo, kunne Samferdselsdepartementet dokumentere. Og i tillegg mente de at forenklinger av regelverk ville bidra til kostnadskutt langt utover statlige subsidier.
2017
Tre år etter, i mai 2017, skriver Aftenposten at bredbåndsaktørene sliter med tidkrevende prosesser for å få tillatelse av hver enkel kommune til å grave for å legge fibernett. Samtidig har målet til regjeringen blitt noe redusert. Det er ikke alle lenger som trenger høyhastighetsbredbånd lenger. Begrepet høyhastighetsbredbånd har utviklet seg over tid – og defineres i dag at man har minst 100 Mbps.
Nå skal det holde at 90% av husstandene har det innen 2020. Men kommunene står i veien. Regelverkene har ikke blitt forenklet, slik Solvik-Olsen uttalte i 2014.
Hver enkelt av Norges 426 kommuner har ulike regler for gravedybde, graveteknikk og krav til å legge asfalt på nytt. Prisen varierer også fryktelig mye. I Bergen må man ut med 30,000 bare for å få behandlet en søknad om graving. I Kongsberg er gebyret på 500 kroner per gate.
– Når vi søker om å få legge fibernett i en ny kommune, kan det ta flere måneder før de blir enige med seg selv om regler og gebyrer, uttalte Tore Kristoffersen, som er prosjektdirektør i Lyse, til Aftenposten.
DAB er åpenbart viktigere enn bredbånd for næringsliv og bosetning
17 år har gått. Bredbånd er fortsatt like viktig, men ikke viktig nok til at regjeringen viser samme handlekraft som de gjorde når de tvangs-innførte DAB-teknologien. Bevilgninger på noen skarve millioner står i sterk kontrast til de milliardene regjeringen bruker på «endeholdeplass-teknologien» DAB.
Les og hør: DAB er endeholdeplassen for radio, mener fremtidsforsker Eirik Newth (Norsk lokalradioforbund)
Endeholdeplassen for radio til tross. DAB ser ut til å være viktigere enn bredbånd.
Vil DAB-radioen redde distrikts-Norge og fordele kunnskapen ut i distriktene? Eller er kanskje planen at distrikts-Norge skal ta til takke med DAB, mens kunnskapen og arbeidsplassene sentraliseres i de største byene?
Og når vi er inne på de største byene. Jeg bor i Oslo. I Holmenkollen. I et hus fra 2008. Når huset ble bygget, droppet jeg å legge inn telefonkabler. Elektrikeren husker jeg ristet fortvilet på hodet, men lot meg bestemme. I stedet ba jeg han om å legge Ethernet-kabler ut i alle rommene.
Coax-kabler måtte jeg dessverre også legge til, selv om det var fiber jeg ville ha. Men da vi flyttet inn var det kun Get som kunne tilby meg TV og bredbånd. Over Coax.
Og ni år senere er det kun Get som kan tilby meg bredbånd. Over Coax. Fortsatt glimrer fiberkablene med sitt fravær. Og jeg bor ikke engang i distrikts-Norge.
Men DAB. Ja, det har vi. Heldigvis!
For DAB er viktigere enn bredbånd.
Derfor ble DAB innført ved tvang.
