Onsdag 28. januar var jeg invitert av Karl Philip Lund fra Inevo til Høyskolen Kristiania for å holde en forelesning om mitt forhold og mine perspektiver på kunstig intelligens. Denne teksten er basert på resultatet av en nesten to timer lang forelesning som inneholdt nærmere 80 spørsmål, refleksjoner og mange modne diskusjoner.
AI fremstilles ofte som fremtiden. Det er en feilslutning
Det var særlig én ting som slo meg etter gjesteforelesningen min. Ikke hvor mye studentene kunne om teknologi og kunstig intelligens, men hvor mange av spørsmålene som handlet om ansvar, mening, makt og fremtid. Om arbeidsliv, psykisk belastning, miljø, ulikhet og hvem som egentlig tar beslutningene når stadig mer overlates til systemer vi knapt forstår rekkevidden av. Det er disse spørsmålene denne teksten min springer ut av.
Jeg synes altfor mange snakker om kunstig intelligens som om utviklingen allerede er bestemt. Som om teknologien har sin egen vilje. Som om fremtiden er noe som bare skjer med oss. Det er en farlig fortelling, fordi den fratar oss ansvar.
AI er ikke fremtiden.
Fremtiden formes av valgene vi tar nå.
Som individer. Som ledere. Som virksomheter. Som samfunn.
Teknologi er aldri bare teknologi. Den er alltid et resultat av menneskelige prioriteringer, økonomiske insentiver og politiske valg. Når vi later som om AI er nøytral og uunngåelig, gjør vi oss selv mindre relevante i utviklingen vi selv har satt i gang.
Vi er ikke ferdige. Vi er ved slutten av starten
I norsk arbeidsliv blir AI fortsatt i stor grad oppfattet som et verktøy. Bruken er ofte eksperimentell, fragmentert og drevet av enkeltpersoner. Få virksomheter har integrert teknologien helhetlig i jobbdesign, ledelse og ansvarslinjer. Derfor er det også svært få som har høstet gevinster fra AI. Det er viktig å være presis her. AI er ennå ikke en hygienefaktor i Norge. Men den er på vei til å bli det. AI vil bli en hygienefaktor på lik linje med elektrisitet, Excel, internett og smarttelefoner. Og AI vil bli hygienisk infrastruktur mye raskere enn de andre nevnte teknologiene.
Utviklingen går raskere enn organisasjonens evne til å styre den. Det er dette gapet som er urovekkende. Når AI først blir sømløst integrert i systemer, plattformer og beslutningsprosesser, er mange av de viktigste valgene allerede tatt. Da er teknologien blitt usynlig. Og det er ofte da konsekvensene blir størst. Jeg vil påstå at vi nå befinner oss ved slutten av starten på AI-bølgen. Det vi har sett så langt, er bare forsmaken. Derfor er det heller ikke så interessant om AI-boblen (eller hypen) sprekker. AI har kommet for å bli, og AI vil gjennomsyre alt og alle. Desto raskere alle aksepterer det og forstår konsekvensene av det, desto bedre.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Teknologi er ikke nøytral – og har aldri vært det
En gjennomgående misforståelse i AI-debatten er forestillingen om at teknologi er nøytral, og at det bare handler om hvordan vi bruker den. Det stemmer ikke. AI bygges på data, mål og optimaliseringskriterier valgt av mennesker. Den reflekterer verdier, maktforhold og økonomiske interesser. Den forsterker det samfunnet allerede prioriterer.
Når AI tas i bruk for å effektivisere uten å diskutere konsekvenser for mennesker, er det et valg. Når overvåking øker i effektivitetens navn, er det et valg. Når tempoet skrus opp uten at arbeid redesignes, er det et valg.
Å ikke velge, er også et valg.
Effektivisering uten mening er ikke fremskritt
Mange av studentenes spørsmål handlet om arbeid. Om fremtidige jobber. Om press, tempo og forventninger. AI brukes ofte som et effektiviseringsverktøy. Raskere leveranser. Høyere produktivitet. Mer kontroll.
Problemet er at effektivisering sjelden er verdinøytral. Når tempo øker uten at roller, ansvar og forventninger avklares, er det mennesker som betaler prisen. Arbeid handler ikke bare om produksjon. Det handler om identitet, tilhørighet og verdighet. Et arbeidsliv som er teknologisk imponerende, men menneskelig krevende, er ikke et sunt arbeidsliv.
Ansvar kan ikke outsources til maskiner
Et av de mest krevende spørsmålene som gikk igjen i forelesningen, handlet om ansvar. Når AI er med på å ta beslutninger, hvem har ansvaret når noe går galt?
Svaret er ubehagelig enkelt. Ansvar kan aldri ligge hos teknologien. Det ligger hos menneskene og organisasjonene som designer, velger og tar systemene i bruk. Utfordringen er at ansvaret blir mer fragmentert når systemene blir mer autonome.
Eksempler med humanoide roboter og selvstendige AI-systemer viser hvor dårlig forberedt vi er juridisk og politisk. Nettopp derfor må ansvar avklares før teknologien rulles ut, ikke etter at skaden har skjedd.
Dessverre er det nok det vi vil belage oss på. At reguleringer først kommer på plass etter at krisen har banket på døra og skaden har skjedd. Da vil også skadeomfanget være potensielt veldig stort, spesielt for vår menneskelig verdi.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Tro og håp er farlige styringsmekanismer
Mange møter AI med håp. Andre med frykt. Begge deler er forståelig. Begge deler er utilstrekkelig.
Å overlate fremtiden til håp om at teknologien vil løse problemene våre, er risikabelt. Historien viser at teknologi uten styring først og fremst gagner dem som allerede har makt og ressurser. Gode beslutninger krever fakta, innsikt og vilje til å ta ansvar. Ikke bare på individnivå, men politisk og institusjonelt. Dette er ekstra viktig i en tid preget av geopolitisk uro, økonomisk usikkerhet og det som ofte beskrives som en global polykrise.
Fremtiden avgjøres ikke av teknologi alene
Om fem, 10 eller 20 år år kan arbeidslivet være mer meningsfylt, mer fleksibelt og bedre tilpasset menneskelige behov. Det kan også være mer overvåket, mer utrygt og mer splittet. Begge utfall er fullt mulig.
Forskjellen ligger ikke i teknologien, men i valgene vi tar.
Derfor skrev jeg boken Mennesket vs Maskinen – Kampen om arbeid, mening og kontroll i algoritmenes tidsalder. Ikke for å spå fremtiden, men for å bidra til at vi tar bedre valg i møte med den.
AI er ikke fremtiden.
Valgene vi tar er det.
Hvis vi ikke tar dem bevisst, vil noen andre gjøre det for oss.
Klikker du på lenken her, finner du mine kortfattede svar på samtlige spørsmål jeg fikk inn fra strudentene i løpet av min forelesning.
Bilde: Karl Philip Lund / Inevo
