Nei, AI redder ikke jobben din – den overtar det du er best på
Sommeren 2025 er det 30 år siden lanseringen av Windows 95 og gjennombruddet for det kommersielle internett. Disse hendelsene i 1995 regnes som startskuddet for den digitale revolusjonen som har endret måten vi lever, leker, lærer og jobber på – i Norge så vel som resten av verden.
Tre transformerende tiår
I løpet av de siste tre tiårene har teknologiens inntog gitt oss utallige nye muligheter og tjenester som forenkler hverdagen, men også skapt nye utfordringer. Verden har blitt mindre og mer sammenkoblet, samtidig som den har blitt mer polarisert.
Vi har fått smarte telefoner, smarte hjem og smarte byer, men også nye former for sårbarhet, avhengighet og negativ påvirkning. I denne “long readen” inviterer jeg deg med på en reise hvor vi ser mer på hvordan de siste 30 årene har forvandlet samfunnet, med både positive og negative konsekvenser for oss mennesker.
Mennesker som snart ikke lenger er planetens mest intelligente vesen.
Finn frem kaffekoppen og sett av noen minutter til å lese denne lengre artikkelen.
Om du ikke klarer å lese hele teksten, skyldes nok det noen av de «uheldige» konsekvensene av den samme teknologiutviklingen artikkelen handler om.
Fra 1995 til 2025: En digital revolusjon i tall
For å forstå omfanget av noen av disse endringene, er det greit å se på noen nøkkeltall som sammenligner situasjonen da og nå:
Tabell: Utviklingen fra midten av 90-tallet til 2020-årene viser en enorm økning i internettbruk og teknologians betydning i hverdagen.
Disse tallene illustrerer den eksplosive veksten i digitalisering. I 1995 var internett et nisjemedium – under en tidel av nordmenn hadde tatt det i bruk ukentlig. Til sammenligning har praktisk talt hele Norges befolkning tilgang nå. Globalt har vi gått fra knappe 30 millioner nettbrukere til over 5 milliarder. Denne utviklingen skyldes blant annet at Windows 95 gjorde PC-en mer brukervennlig og tilgjengelig for folk flest, og at World Wide Web ble allemannseie med nettlesere som Netscape og Internet Explorer rundt 1995.
Siden den gang har internett blitt et “universalverktøy” for informasjon, kommunikasjon, handel og offentlig forvaltning. Etter hvert har også “tingenes internett” (IoT) vokst frem – alt fra mobiltelefoner til biler og husholdningsapparater er nå tilkoblet nettet.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Digitale tjenester: Enklere hverdag, men økt sårbarhet
Den digitale revolusjonen har utvilsomt gjort hverdagen enklere på mange måter. I dag gjør vi ting på minutter fra sofakroken som før krevde fysisk oppmøte eller tungvint papirarbeid. Eksempler er det mangfoldet av nettbanksystemer, betalingstjenester og offentlige selvbetjeningsportaler vi har fått. Vi kan betale regninger og handle mat med noen få tastetrykk, levere selvangivelsen elektronisk, og ha legetime over video. Tjenester som Vipps og Altinn sparer oss for tid og byråkrati. Under pandemien i 2020 opprettholdt mange nordmenn en tilnærmet normal hverdag takket være nettbasert jobbing, skoleundervisning og handel – noe som ikke hadde vært mulig uten de digitale løsningene utviklet de siste 30 årene.
Samtidig som nye digitale tjenester har gjort hverdagen enklere, har de gjort oss mer sårbare og avhengige på nye måter. Når så mye av samfunnet er flyttet over på nett, blir konsekvensene store når systemene svikter. Vi merker det umiddelbart hvis BankID er nede i noen timer, eller hvis et viktig IT-system hos Nav eller skatteetaten plutselig krasjer. Vår avhengighet av at alt fungerer gjør oss utsatt for alt fra tekniske feil til ondsinnede angrep.
Hver enkelt av oss er også sårbar: Identiteten vår er ofte knyttet til passord og personnummer som kan komme på avveie, og vi er prisgitt at strøm, nett og skytjenester fungerer. Cyberangrep, datainnbrudd og nedetid kan dermed lamme både hverdagsliv og kritiske samfunnsfunksjoner på en måte som var utenkelig i 1995.
Kort sagt har vi fått en bekvemmelighet vi knapt klarer oss uten, men denne bekvemmeligheten kommer med en bakside i form av digital sårbarhet. I dag er det i praksis nesten umulig å fungere uten de største teknologigigantene, noe som sier mye om hvor avhengige vi har blitt av systemene deres i alt fra kommunikasjon til betaling.
En mindre verden: Global landsby eller økt nasjonalisme?
Internett og teknologi har gjort verden “mindre” ved å knytte mennesker tettere sammen på tvers av landegrenser. Internett blir ofte omtalt som en global landsby, der informasjon og ideer krysser kontinenter på brøkdelen av et sekund. I løpet av disse 30 årene har millioner av mennesker fått øynene opp for andre kulturer gjennom YouTube-videoer, nettaviser og sosiale medier. Norske ungdommer kan spille online med venner i Japan, en bonde i Kenya kan sjekke værmelding via mobilen, og en gründer i Trondheim kan selge produkter til kunder over hele verden via en nettbutikk. Teknologien har åpnet uendelige muligheter for læring, underholdning og samarbeid på tvers av geografi.
Globaliseringen fikk et kraftig momentum med internett: Bedrifter outsourcet arbeid til utlandet, kunnskap ble spredt fritt, og det ble skapt en tro på at økt digital kommunikasjon ville føre til mer gjensidig forståelse mellom folk og nasjoner.
Men paradoksalt nok har den samme teknologiutviklingen også bidratt til økt nasjonalisme, proteksjonisme og en fragmentering av den globale enheten mange så for seg. Der man på 90-tallet snakket om “verdens landsby” og grensesprengende fellesskap, snakker man i dag om “splinternett” – et fragmentert internett der enkelte land forsøker å kontrollere informasjonsflyten innenfor sine grenser. Kinas “Great Firewall” og Russlands forsøk på å lage sitt eget nasjonale nett er eksempler på hvordan stater begrenser adgangen til den frie, åpne webben.
Også vestlige land har fått øynene opp for strategisk digital suverenitet: EU har innført streng personvernregulering (GDPR) og diskuterer digitale grensekontroller for data. Samtidig har globaliseringen fått tilbakeslag i form av handelskriger og proteksjonistiske strømninger – ofte forsterket av kampanjer i sosiale medier. Politiske bevegelser med nasjonalistisk preg har brukt internett som megafon for sin sak, enten det er Brexit-forkjempere i Storbritannia eller ytterliggående partier i ulike land. Man ser konturene av en verden der teknologi ikke automatisk bringer oss nærmere hverandre, men også kan brukes til å styrke identitetskonflikter og nasjonale skillelinjer.
Globalt har storaktører som USA og Kina havnet i en teknologisk maktkamp – en digital kald krig – hvor begge sider forsøker å kontrollere kritisk teknologi og begrense motpartens innflytelse. Resultatet er at den grensesprengende teknologien nå i større grad stykkes opp av politiske grenser og interesser. Teknologien som koblet oss sammen, blir i dag brukt til å trekke skiller.
Smarttelefon-revolusjonen: Alt i lomma – og under lupen
En av de mest transformative milepælene siden 1995 var introduksjonen av smarttelefonen – som for alvor startet med iPhone i 2007 – og fremveksten av mobilt bredbånd (3G, 4G, nå 5G). På få år gikk vi fra å bruke internett hovedsakelig via stasjonære PC-er til å ha hele nettet med oss overalt i lomma. I dag har nær sagt alle nordmenn en smarttelefon, og de fleste av oss tilbringer (altfor mange) timer daglig klistret til skjermen.
Denne utviklingen har gjort at “alt er tilgjengelig, alltid”. Uansett hvor vi er, kan vi lese nyheter, se filmer, høre på musikk, snakke med venner, delta i videomøter, handle varer – alt via mobilen. Tjenester som GPS-navigasjon, sosiale medier og strømmetjenester har blitt en integrert del av hverdagslivet. For eksempel har smarttelefonen gjort at vi når som helst kan ta et bilde og dele det med potensielt milliarder av mennesker på sekunder, eller google svar på et spørsmål i det øyeblikket vi lurer på noe. Denne konstante tilkoblingen har vært utrolig frigjørende og effektiviserende.
Baksiden er at smarttelefonen også har gjort oss mer avhengige – og mer utsatt for algoritmisk påvirkning – enn noen gang før. Når vi til enhver tid bærer med oss en skjerm som pusher varsler, nyheter og oppdateringer, blir det vanskelig å koble av. Mange opplever et nærmest tvangsmessig forhold til mobilen: Vi sjekker den utallige ganger om dagen, og den kaprer oppmerksomheten vår i sosiale sammenhenger. Apper og nettsider konkurrerer om tiden vår ved hjelp av sofistikerte algoritmer som lærer hva som fanger interessen vår.
Sosiale medier-feeden din er skreddersydd av maskinlæring for å holde deg lengst mulig engasjert – enten det er ved å vise deg neste video på TikTok, eller nyheter som algoritmene vet vil trigge deg. Dette har gitt grobunn for bekymringer om “skjermavhengighet” blant både unge og voksne, og om hvordan vår frie vilje påvirkes av kontinuerlig digital stimuli. Tech-selskapene optimaliserer for klikk og tidsbruk, noe som har vist seg å gå på bekostning av velværen vår.
Kort fortalt har smarttelefonen gitt oss superkrefter i hverdagen, men også gjort oss til slaver av vår egen tiltrekningskraft. Vi er mer tilgjengelige – men på bekostning av konsentrasjon og privatliv. Telefonen vet hvor vi er til enhver tid, hvilke butikker vi besøker, hvem vi snakker med, hva vi søker etter – innsikt som algoritmer og annonsører utnytter for å påvirke oss. Når “alt er tilgjengelig” for oss, er samtidig vi tilgjengelig for alt – av informasjon, reklame og påvirkning.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Algoritmestyrt informasjon: Fra søkende individ til passiv nyhetsmottaker
På 1990- og 2000-tallet brukte vi internett mest som aktive søkere av informasjon. Man gikk kanskje til en portal (som Startsiden.no) eller skrev inn webadresser, og senere kom søkemotorene (AltaVista, Google) som gjorde det lettere å finne det vi lette etter. Vi besøkte nettaviser og bestemte selv hvilke artikler vi ville lese.
I dag ser mediebildet ganske annerledes ut: Stadig flere får nyhetene servert via sosiale medier og strømmer, kuratert av algoritmer. Facebook, X, Instagram, YouTube og TikTok har i stor grad tatt over som nyhetsformidlere, spesielt for yngre generasjoner. I stedet for å oppsøke informasjon, oppsøker informasjonen oss – på godt og vondt.
Konsekvensen er at vi i større grad har gått fra å være søkende individer til å bli passive mottakere av nyheter og innhold. Når du åpner Facebook eller Instagram, får du opp en feed med poster valgt ut av en algoritme basert på dine interesser og tidligere engasjement. YouTube autospiller neste video den tror du vil like. Nettavisene selv personaliserer forsiden for hver bruker. Dette kan være praktisk – vi får mye relevant innhold servert uten anstrengelse – men det gjør oss også sårbare for filterbobler og ekkokamre. Algoritmene tenderer til å gi oss mer av det vi allerede viser interesse for. Over tid fører det til at vi kun eksponeres for synspunkter og nyheter som bekrefter vårt eget verdensbilde, og i mindre grad de som utfordrer det. Vi risikerer å bli sittende i vår egen informasjonsboble.
Enda mer bekymringsfullt er det at desinformasjon og ekstremt innhold ofte sprer seg svært godt i disse algoritmestyrte flatene. Sensasjonelle overskrifter, falske nyheter og konspirasjonsteorier “trykker på de rette knappene” i hjernen og kan få voldsom spredning før fakta har en sjanse til å henge med.
Studier har vist at usanne nyheter sprer seg raskere og bredere enn sanne nyheter på X, fordi løgn ofte trigges av sterke emosjoner og dermed blir delt mer. Resultatet er at desinformasjon, hatytringer og polariserende innhold faktisk oppsøker oss – uten at vi nødvendigvis ba om det. Der vi før måtte anstrenge oss for å finne tvilsomme teorier i obskure hjørner av nettet, kan de nå dukke opp i feeden vår ubedt hvis algoritmen mener vi er mottagelige.
Sosiale medier har i praksis blitt en hovedvei for nyhetskonsum. I Norge oppgir en stor andel – særlig blant de under 30 – at de får nyheter via Facebook, Snapchat eller Instagram. Men når nyhetene presenteres midt mellom venners feriebilder og influenseres reklameposter, kan det være vanskeligere å skille seriøst fra useriøst innhold. I tillegg er det lett å skrolle forbi viktige nyanser. Vi blir vant til at informasjon kommer i overskriftsform og korte klipp, noe som kan gjøre oss til mer passive og ukritiske nyhetskonsumenter enn før. Algoritmene og kunstig intelligens bestemmer i økende grad hva vi ser (og ikke ser), basert på hva som maksimerer vår tid på plattformen – ikke nødvendigvis hva som er mest sant eller viktig.
Polarisering, netthat og psykisk helse: Nettets skyggesider
I internettets barndom var det store håp om at plattformene skulle demokratisere debatten – alle kunne komme til orde, og sannhet og fornuft ville seire i det frie informasjonstorget. Til en viss grad har dette skjedd: Hvem som helst kan publisere et blogginnlegg, starte en YouTube-kanal eller ytre seg på X. Små aktører kan nå ut til massene uten å gå veien om redaktørstyrte medier. Men utviklingen de siste tiårene har også vist at teknologiens demokratiserende potensial har blitt undergravd av nye dynamikker. For det første har samfunnsdebatten på nettet blitt mer brutal og fragmentert enn før. Anonymitet og distansen skjermen gir, fører til at folk skriver ting de neppe ville sagt ansikt til ansikt. Kommentar- og diskusjonsfelt flommer over av krasse kommentarer, personangrep og polariserte ytringer.
Dette netthatet kan skremme vekk stemmer fra ordskiftet – mange, spesielt kvinner og minoriteter, vegrer seg for å delta offentlig av frykt for trakassering. Det som skulle være et åpent torg, domineres i dag av de mest ytterliggående eller høylytte stemmene, mens mer moderate eller sårbare deltakere trekker seg unna. Resultatet er et mer fragmentert ordskifte, der grupper sitter på hver sin tue (eller i hver sin Facebook-gruppe) og bekrefter hverandres syn, heller enn å møtes til saklig meningsbrytning. Vi ser økende polarisering, både globalt og i norske forhold – for eksempel i debatter om klima, innvandring eller politikk, hvor frontene står steilt mot hverandre på nett.
Sosiale medier forsterker denne polariseringen. Algoritmene belønner innhold som vekker sterke reaksjoner – gjerne sinne eller avsky, da dette øker engasjementet. Interne undersøkelser hos Meta har vist at algoritmene deres i en periode prioriterte innhold som gjorde folk opprørt, fordi det holdt på oppmerksomheten. Dette kan bidra til å egge opp konflikter og forsterke motsetninger i samfunnet. Desinformasjon og konspirasjoner – som at klimaendringer er en bløff eller at visse minoriteter truer nasjonen – kan få stor spredning og gi grobunn for mer ekstreme holdninger. På den måten kan teknologien, til tross for sin evne til å opplyse, ende opp med å fordumme informasjonslandskapet og provosere til splid.
I kjølvannet av denne utviklingen ser vi tegn til mer utenforskap, sammenligning, ensomhet og mental uhelse, knyttet til den digitale hverdagen. Spesielt sosiale medier, som i utgangspunktet skulle knytte oss sammen, har vist seg å ha en isolerende effekt. Unge opplever et konstant press om å fremstille et perfekt liv på Instagram og TikTok. Man sammenligner seg med andres glansbilder, noe som kan gi følelse av utilstrekkelighet.
Studier har koblet høyt forbruk av sosiale medier til økt risiko for depresjon og angst, blant annet på grunn av dette sammenligningspresset og frykten for å gå glipp av noe (FOMO). Samtidig rapporterer flere – også voksne – at de føler seg ensomme til tross for at de “snakker” med andre på nettet hele dagen. Den dype menneskelige kontakten kan utebli når relasjoner mest foregår gjennom en skjerm.
Det psykiske helsebildet blant ungdom har blitt et tema i Norge, der økningen i rapporterte plager som angst og depresjon har sammenfalt med fremveksten av smarttelefon og sosiale medier. Selv om årsakene er sammensatte, peker eksperter på den konstante sammenligningen og eksponeringen for andres perfekte liv som en mulig medvirkende faktor. Samfunnsdebatten preges også av utenforskap ved at enkelte grupper føler seg helt oversett eller misforstått i mainstream-media, og dermed søker til ekkokamre hvor frustrasjonen kan vokse uforstyrret.
Konsekvensen er at teknologien har gitt “alle en stemme”, men samtidig gjort det enklere for ekkostemmer å dominere, for hat å spres og for mange å føle seg utenfor fellesskapet. Vi har aldri hatt flere måter å kommunisere på, men mange opplever at kommunikasjonen forverres i kvalitet – med påfølgende sosiale- og mentale konsekvenser.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Ny sårbarhet: Cybersikkerhet, teknologisk avhengighet og AI-automatisering
Med den digitale transformasjonen følger en ny type nasjonal og personlig sårbarhet: cybersikkerhetstrusselen. Både enkeltpersoner, bedrifter og nasjoner er i dag potensielle mål for digitale angrep. Som nevnt kan alt fra storindustri til småkommuner rammes av løsepengevirus, datatyveri eller sabotasje. Vi har sett eksempler globalt på at sykehus har måttet utsette behandlinger fordi datasystemene ble tatt som gissel (f.eks. i WannaCry-angrepet 2017), og at energiselskaper har blitt lammet av hackere.
På nasjonalt nivå må land nå forsvare seg ikke bare med hær og politi, men også med IT-eksperter mot digitale trusler. Etterretningstjenester advarer om at fremmede makter daglig prøver å hacke norske mål, enten for spionasje eller for å kunne lamme kritisk infrastruktur som strøm, telekom eller bank ved en konflikt. Cyberkrigføring er blitt en del av moderne konflikter – vi ser blant annet at i forkant av militære angrep at det gjerne utføres cyberangrep for å svekke motstanderen. Denne usynlige trusselen gjør nasjoner mer sårbare på en måte man ikke tenkte på i 1995 da forsvaret først og fremst handlet om fysiske grenser.
Teknologisk avhengighet skaper også sårbarhet i forsyningskjeder og beredskap. Hvis internettforbindelsen ryker, stopper store deler av samfunnet opp – fra betalingsterminaler til offentlige tjenester. Under pandemien og andre kriser har det kommet diskusjoner om beredskap: Har vi analoge backup-løsninger dersom de digitale feiler? Mye tyder på at vi i altfor stor grad stoler på at teknologien alltid vil virke. Det gjør oss mindre robuste.
En ny dimensjon i 2020-årene er fremveksten av kunstig intelligens (KI) og automatisering. Kunstig intelligens lover enorme effektivitetsgevinster, men reiser også spørsmål om kontroll og sikkerhet. Bedrifter tar i bruk AI for å automatisere avgjørelser – alt fra lånesøknader til diagnoseforslag i helsevesenet. Men hvis algoritmen feiler eller blir manipulert, kan konsekvensene bli alvorlige. Det finnes allerede eksempler på AI som har arvet fordommer fra treningsdata og diskriminert visse grupper, eller selvkjørende biler som har vært involvert i ulykker grunnet tekniske misforståelser.
Når vi overlater mer makt til maskiner, øker kravet til at de er sikre og pålitelige. Samtidig kan AI brukes ondsinnet – for eksempel til å lage overbevisende falske videoer (deepfakes) som sprer desinformasjon, eller til å automatisere hacking og finne sårbarheter hurtigere enn noen gang. Alle disse faktorene gjør at både individer og nasjoner kan oppleve en økt sårbarhet i den digitale tidsalderen.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Maktkonsentrasjon og utfordringer for demokrati og ytringsfrihet
En annen stor endring fra 1995 til i dag er maktkonsentrasjonen i teknologibransjen. For 30 år siden var det mange aktører og ingen enkeltbedrifter som totalt dominerte folks digitale liv – selv om Microsoft var svært dominerende med Windows.
I 2025 er bildet at noen få globale selskaper og ledere har fått en uforholdsmessig stor makt over informasjon, kommunikasjon og økonomi. De største teknologiselskapene (ofte kalt Big Tech) – Alphabet (Google), Amazon, Apple, Meta (Facebook), Nvidia og Microsoft – er blant verdens mest verdifulle selskaper noensinne, og deres tjenester er dypt integrert i hverdagen vår. I dag er det praktisk talt umulig å fungere utenom disse gigantene.
Tenk over det: Google er porten til kunnskap (over 90 % av alle internett-søk globalt skjer via Google). Facebook, Instagram og WhatsApp (alle eid av Meta) er sentrale kommunikasjonskanaler for milliarder. Apple og Android (Google) sine operativsystemer styrer de aller fleste smarttelefoner i verden. Amazon dominerer netthandel i mange land og leverer skylagring til utallige virksomheter (via AWS). Microsoft lager operativsystem og kontorverktøy som brukes overalt. I tillegg har vi de siste årene sett relativt nye aktører som Nvidia (driver nesten alle AI-tjenester) og OpenAI dukke opp, og påvirke hundrevis av millioner brukere. Disse selskapene og deres toppledere har enorm innflytelse på hva vi ser, hva vi kan si, og hvilke valg vi tar.
En bekymring er hvordan denne maktkonsentrasjonen påvirker demokratiet og ytringsfriheten fremover. På den ene siden gir plattformene en stemme til folket. På den andre siden kontrollerer de få selskapene “spillereglene”. Vi har sett mange eksempler på at plattformenes valg har demokratiske konsekvenser: Facebooks algoritmeendringer kan ha påvirket utfallet av valg ved å endre hva slags nyheter velgerne ser. X sin praksis med å utestenge eller gjeninnsette kontroversielle personer har utløst debatter om privat sensur versus ytringsfrihet. YouTubes håndtering av falskt innhold og hatprat påvirker hvor mye slikt som sprer seg. En håndfull tech-ledere kan i praksis “skru av” eller “skru på” den globale megafonen for visse meninger – en makt som få regjeringer for eksempel har.
Samtidig kan man spørre seg om hvem det er som vokter vokterne. Disse selskapene er kommersielle aktører, ikke folkevalgte institusjoner. Deres primære mål er profitt og vekst, ikke samfunnsoppdrag. At så mye av den offentlige samtalen skjer på private plattformer, betyr at grunnleggende demokratiske prinsipper som åpenhet, rettferdighet og ytringsfrihet kommer i skvis med selskapenes retningslinjer og algoritmer. Politiker Elizabeth Warren argumenterte i 2019 for at Facebook burde brytes opp fordi selskapet hadde “evnen til å stanse en debatt” – med henvisning til at de kunne fjerne innlegg eller annonser de ikke likte. Hun etterlyste “et sosialt medie-marked som ikke domineres av en enkelt sensurinstans”. Seks år senere har ingenting i praksis blitt gjort.
Et beslektet problem er at «Big Techs» dominans kan hemme konkurranse og innovasjon. De store selskapene kjøper ofte opp potensielle konkurrenter (slik Facebook gjorde med Instagram og WhatsApp, Google med YouTube og Android, etc.), noe som gjør at enorm makt og data samles under få tak. Dette gjør det vanskeligere for nye aktører å slippe til med alternative, kanskje mer etiske løsninger. I senere år har både USA og EU strammet inn på teknologiselskapene, med antitrust-høringer og nye lover (som EUs Digitale markedsforordning og Digitale tjenesteforordning) for å prøve å gjenopprette litt balanse. Men «Big Techs» makt er global, mens regulering stort sett skjer nasjonalt – en asymmetri som kompliserer ting.
Konsekvensene for ytringsfriheten er komplekse: På den ene siden har vi aldri hatt større frihet til å ytre oss globalt; på den andre siden filtreres og modereres ytringer av retningslinjer fastsatt i styrerommene hos disse selskapene. I tillegg ser vi at noen få plattformer i praksis setter standarden for hva som aksepteres på nettet. Dette kan være problematisk når retningslinjene feiler – f.eks. at satire eller journalistikk feilaktig sensureres som “upassende innhold”, eller at hatefulle ytringer ikke fjernes raskt nok. Balansen mellom å beskytte fri debatt og forhindre skade er vanskelig, og den ligger i hendene på svært få.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Veien videre handler om kritisk sans og menneskelig kontroll
Etter 30 år med svimlende teknologisk fremgang, har vi høstet enorme fordeler, men også lært noen harde lekser. En av de viktigste er at vi som samfunn og individer må bli mer kritiske, mindre naive og mer bevisste på risikoene ved teknologiutviklingen – for å sikre at vi fortsatt har menneskelig kontroll over kursen.
Så, hva betyr det i praksis? For det første handler det om digital dømmekraft hos den enkelte. Vi må alle lære oss å tenke kritisk over det vi leser og ser på nett – skille mellom pålitelig informasjon og desinformasjon, gjenkjenne når vi blir forsøkt manipulert av et innlegg eller en video. Medietilsynet og skolenes satsing på kildekritikk er eksempler på tiltak for å ruste spesielt unge til å møte en flom av informasjon. Digital kompetanse er blitt like viktig som tradisjonell lese- og skriveferdighet.
For det andre må vi våge å spørre oss selv hvor grensen går for vår egen teknologibruk. Trenger vi alltid den siste dingsen? Bør vi tillate en app å samle inn alle mulige data om oss? Litt sunn skepsis og personvernbevissthet kan gå langt. Kanskje må vi av og til trekke ut kontakten – logge av sosiale medier i perioder, møtes fysisk, eller oppleve naturen uten en digital mellommann – for å gjenvinne balansen.
På samfunnsnivå trengs det åpen debatt og kloke reguleringer for teknologi. Teknologiutviklingen drives i dag i stor grad av kommersielle interesser og stormaktrivalisering. Men samfunnet må sette noen rammer som ivaretar fellesskapets beste. Vi har sett de første skrittene med personvernlover (GDPR), digitale skatter, antitrust-saker mot Big Tech, og krav om innsyn i algoritmer (som i EUs nye regelverk). Flere land diskuterer nå regelverk for kunstig intelligens for å sikre at AI brukes etisk forsvarlig.
Et ferskt eksempel er det åpne brevet fra en rekke teknologer og forskere i mars 2023 som ba om en pause i utviklingen av de mest avanserte KI-systemene – fordi de fryktet at kappløpet har kommet ut av kontroll. Brevet advarte om at AI-laboratorier er involvert i et “ukontrollert kappløp” for å skape stadig kraftigere “digitale hjerner som ingen – ikke engang deres skapere – kan forstå eller kontrollere pålitelig”. De som signerte brevet, deriblant Elon Musk og Apple-gründer Steve Wozniak, ba om en pust i bakken for å sikre at vi har sikkerhetsrammer og menneskelig kontroll før vi går videre. Realiteten er derimot at utviklingen kun har akselerert, i frykt for at USA vil tape AI-kappløpet mot Kina.
Til syvende og sist handler det om å utnytte teknologiens fordeler uten å ofre våre kjerneverdier. Demokratiet må vernes i den digitale offentligheten – noe som krever både teknologiske løsninger (f.eks. bedre moderering, men åpen for innsyn) og brukere som sier ifra når grenser krysses. Ytringsfriheten må forsvares, men også nyanseres med ansvarlighet på nett. Vi må finne tilbake til et felles virkelighetsgrunnlag der fakta faktisk betyr noe, til tross for algoritmer som pusher alternative “sannheter”.
I Norge har vi fordelen av et høyt tillitssamfunn og en digital (kompetent) befolkning. Det gir oss et godt utgangspunkt. Myndigheter, næringsliv og befolkningen må samarbeide om å forme den teknologiske utviklingen i human retning – ikke bare la det skje. I praksis kan det bety alt fra å støtte utvikling av åpen kildekode og desentraliserte løsninger som alternativ til Big Tech, til å stille strengere krav til sikkerhet og etikk når offentlige etater tar i bruk ny teknologi.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Teknologisk veiskille
30 år etter Windows 95 og internettets gjennombrudd står vi ved et veiskille. Teknologien har gjort fantastiske ting for oss. Den har demokratisert kunnskap, forenklet livet og gitt oss nye måter å oppleve verden på. Men vi har også sett at den kan undergrave personvernet, svekke den offentlige samtalen og konsentrere makt.
Fremover blir oppgaven å temme teknologien slik at den forblir vår tjener, ikke vår herre. Mye av nøkkelen ligger i oss selv: Våre valg som brukere, velgere og borgere vil avgjøre om vi får 30 nye år med teknologisk framgang under menneskelig kontroll, eller om utviklingen løper fra oss. Skritt for skritt må vi insistere på at det er vi som styrer teknologien – ikke motsatt. På den måten kan vi realisere det beste fra de siste 30 årene, og unngå fallgruvene i tiårene som kommer.
Kilder: Denne artikkelen er basert på en rekke kilder fra både offentlig og privat sektor, inkludert historiske data om internettbruk fra Wikipedia, samt en rekke rapporter gjengitt i nasjonal- og internasjonal presse om teknologiens samfunnseffekter.
Bilde: ChatGPT
