Trygghetens kjønn: Kvinner søker kirken, staten og stabilitet, ikke gründerrisiko

Når kvinner søker kirken, staten eller hjemmet, handler det ikke om tilbakeslag for likestillingen, men om trygghet i en urolig tid. Der menn trekkes mot risiko og konkurranse, velger kvinner fellesskap og stabilitet. Begge deler bygger samfunnet, men på ulike måter.

Flere kvinner melder seg inn i kirken igjen. Samtidig fyller de opp 70 prosent av offentlig sektor, mens menn dominerer gründerverdenen.

Det er ikke tilfeldig. Det handler om trygghet. Ikke struktur.

Temaet kom opp i TV 2 Nyhetskompaniet 21. oktober, der vi fikk høre at nesten 60 prosent av de som melder seg inn i kirken er kvinner. Det fikk meg til å reflektere over hvorfor kvinner i større grad søker seg mot fellesskap og stabilitet, mens menn trekker mot risiko og konkurranse.

Kvinner søker trygghet, og det er helt naturlig

Vi lever i urolige tider. Teknologien endrer arbeidslivet i rekordfart, økonomien er ustabil, og fellesskapene våre er i oppløsning. I slike tider søker mennesker trygghet, anført mest av alt av kvinner. Dette handler ikke bare om kultur og oppdragelse, men også om biologi og psykologi. Evolusjonspsykologien viser at kvinner historisk har hatt større behov for stabilitet og sosial støtte. Der menn ble valgt ut for risikotaking og konkurranse, ble kvinner formet til å ivareta relasjoner, fellesskap og trygghet.

Dette ser vi igjen i dagens arbeidsliv. Menn tenderer mot entreprenørskap, teknologi og risiko. Kvinner mot omsorg, fellesskap og stabilitet. Det er ikke fordi kvinner mangler ambisjon, men fordi drivkreftene og verdiene bak valgene er forskjellige.

Kvinneandelen blant gründere forblir lav, og kanskje skal det være sånn

I Norge problematiseres det jevnlig på at vi har for få kvinnelige gründere. Politikerne lanserer mentorprogrammer, fond og kampanjer, men tallene står stille rundt 20 prosent. Kanskje det er fordi vi forsøker å endre noe som ikke egentlig er et problem, men et uttrykk for menneskelig natur. Å være gründer innebærer usikkerhet, økonomisk risiko og følelsesmessig belastning. For noen er det meningsfullt. For andre er det uutholdelig. Derfor er det ikke rart at mange kvinner velger bort denne livsstilen, særlig når de finner trygghet, fellesskap og forutsigbarhet i offentlig sektor. Det betyr ikke at kvinner ikke kan lykkes som gründere. Mange gjør det, og med imponerende resultater. Men det betyr at likestilling ikke handler om at kvinner og menn skal gjøre det samme, men at de skal kunne velge ut fra egne verdier.

Parakokset er at forskjellene mellom kjønnene faktisk er større i land som Norge, Sverige og Danmark. Altså de mest likestilte samfunnene i verden. Fenomenet kalles “Gender Equality Paradox”. Hypotesen er at når alle har samme frihet, velger folk mer i tråd med egne preferanser. Menn og kvinner får lov til å følge det som føles riktig for dem. Resultatet ser vi blant annet i teknologibransjen, som domineres av menn, mens kvinnene dominerer innen helse og omsorg. Nå ser vi også en tendens til at flere kvinner ønsker å være hjemme. Trenden kalles “tradwives” og handler om kvinner som aktivt velger bort karrierejaget til fordel for hjem, barn og tradisjonelle roller. Noen ser det som et tilbakeslag. Andre som et uttrykk for selvbestemmelse. Men kanskje handler det, dypest sett, om det samme som kirken og staten, om behovet for trygghet, mening og stabilitet i en verden som stadig oppleves som uforutsigbar og usikker.

Når ideologi blir økonomi

Innovasjon Norge skriver i fullt alvor at “kvinners inntreden i yrkeslivet betyr mer for norsk verdiskaping enn at vi fant olje”. Det er en kraftfull setning, men først og fremst en retorisk overdrivelse som sier mye om hvordan vi tenker om verdi. Utsagnet reduserer likestilling til et spørsmål om BNP og likestiller verdi med lønnet arbeid og økonomisk vekst. Men verdiskaping er mer enn tall på et regneark. Når staten og innovasjonsapparatet klager på at “bare én av fem gründere er kvinner”, avslører det et tankesett der trygghet, omsorg og fellesskap ikke teller som verdiskaping. Det er en blindhet som sier mer om vår tids ideologi enn om kvinners evner.  Problemet er ikke at kvinner velger feil. Problemet er at samfunnet måler feil.

Trygghet, relasjoner og sosial stabilitet har alltid vært fundamentet for at et samfunn i det hele tatt kan ta risiko.  Uten kvinner som skaper trygghet, hadde menn ikke hatt rom for å ta risiko. Derfor trenger vi som samfunn både de trygghetssøkende og de risikosøkende. Uten de første stopper omsorgsapparatet. Uten de siste stopper innovasjonen. Problemet oppstår når vi moraliserer over forskjellene, som om risikotaking er bedre enn trygghetssøk, eller entreprenørskap mer verdifullt enn fellesskap.

Kvinner bygger tillit, stabilitet og sosial sammenhengskraft, hvilket er egenskaper som kanskje aldri har vært viktigere enn nå, i en tid der alt går fortere og føles mer utrygt.

Når flere kvinner søker seg til kirken, offentlig sektor eller hjemmet, er ikke det et tilbakeslag for likestillingen. Det er et uttrykk for at mennesker velger i tråd med sin natur. Vi kan gjerne oppmuntre flere kvinner til å starte bedrifter, men kanskje bør vi først anerkjenne at behovet for trygghet er like naturlig som trangen til risiko.

Begge deler bygger samfunnet, selv om det er på ulike måter.

Artikkelen ble først publisert på TV2.no, 23. oktober.

Bilde: Midjourney