Årets ord er Tekoligark: Et ord som sier mer om 2025 enn vi liker å innrømme

På vei til Las Vegas for AWS re:Invent kjenner jeg på en uro som både handler om geopolitikk, teknologi og egne verdier. Las Vegas «smaker vondt» fordi byen er bygget for overflod, avhengighet og sanseløs stimulans. Likevel reiser jeg, fordi det er nettopp i denne spenningen mellom teknologiens muligheter og dens skyggesider at jeg også bør være for å forstå bedre hva som former fremtiden vår.
Som teknologiekspert, foredragsholder og samfunnsdebattant har jeg brukt mange år på å skrive om maktkonsentrasjon, algoritmiske strukturer, fremveksten av digitale monopoler og hvordan teknologien påvirker både arbeidsliv og samfunnsutvikling. Jeg mener selv også at jeg har blitt en tydelig stemme i debatten om regulering av plattformselskaper, dataskatt og demokratisk kontroll.
Derfor kjennes det ubehagelig å reise til et arrangement arrangert av en av verdens mest dominerende teknologigiganter. AWS (Amazon Web Services) er ikke bare en skytjeneste-leverandør, men på mange måter ryggraden i store deler av internett, i global handel, i offentlige tjenester, og i den militære og politiske infrastrukturen til USA.
Ikke minst har teknologigigantenes relasjon til amerikansk politikk de siste årene blitt mer enn komplisert. Det var ikke spesielt vanskelig å se hvordan flere av selskapene tilpasset seg Donald Trump-administrasjonen da det tjente dem best.
Det gjør noe med magefølelsen når man selv takker ja til en sponset reise. Men allikavel har jeg valgt å takke ja.
Jeg liker ikke å reise til USA under dagens politiske klima. Landet er på mange måter blitt selve symbolet på det demokratiske tilbakeslaget som forskere som Steven Levitsky og Daniel Ziblatt («How Democracies Die») har advart om i flere år. Polariseringen er ekstrem, tilliten mellom innbyggere er rekordlav, og teknologiselskaper spiller en større politisk rolle enn noen gang.
Som teknologihumanist og samfunnsdebattant er det vanskelig å ignorere at fremtidens teknologi formes i en politisk kontekst som i økende grad bryter med de verdiene vi i Europa forsøker å verne om, det være seg personvern, regulering, transparens og et sterkt sosialt sikkerhetsnett.
Det andre ubehaget er mer personlig. Jeg liker ikke å være så lenge borte fra barna og barnebarna mine. Eller fra kjæresten min, Agneta. I løpet av det siste året har jeg lært meg å trives best når jeg har mennesker jeg er glad i rundt meg. Når jeg kan lage middager, gå turer, jobbe litt, være til mer til stede i livene deres. .
Las Vegas er på mange måter det motsatte av det livet.
Så hvorfor befinner jeg meg da på vei inn i et neonlandskap jeg ikke liker?
Fordi dette er min studietur.
Som foredragsholder, rådgiver og innholdsskaper er det viktig at jeg forstår teknologien fra innsiden. Jeg må se den slik den presenteres av dem som utvikler den. Jeg må møte folkene bak, lytte til visjonene, analysere strategiene og oppleve energien rundt de globale teknologiløpene som vil forme både arbeidslivet, offentlig sektor og våre daglige liv de neste fem til ti årene.
Så selv om AWS sponser tur og opphold, er ikke dette et samarbeid. Det er feltarbeid.
Forskningen på teknologikritikk viser faktisk at den mest presise samfunnsanalysen kommer fra dem som både forstår teknologien teknisk, men som samtidig står utenfor de kommersielle kreftene som driver den fremover. Det krever at man beveger seg inn i rom man egentlig ikke ønsker å være i.
Derfor kan jeg forsvare reisen til USA, til Las Vegas og til re:think-konferansen til AWS.
Jeg kan ikke være en kritisk stemme hvis jeg velger å stå på utsiden og vente på at andre skal forklare det som foregår. Da mister jeg både innsikt og autoritet. Å være tett på utviklingen, også den jeg mener bør reguleres eller kritiseres, er en del av jobben min, og en del av ansvaret jeg har som tankeleder (hvis det er lov å skrive om seg selv).
Men jeg kjenner samtidig på en sterk indre konflikt. Samtidig vet jeg at det er i spenningen mellom teknologiens muligheter og dens skyggesider at de viktigste refleksjonene oppstår.
Når jeg lander i Las Vegas, gjør jeg det med et tydelig kompass. Ikke for å feire teknologigigantene. Ikke for å applaudere monopolmakten eller gigantenes knefall for Donald Trump. Jeg gjør det for å forstå bedre hva som kommer, slik at jeg kan fortsette å bidra til en bredere og mer opplyst offentlig samtale om hvor vi er på vei.
Noen ganger må man reise til steder man ikke liker, for å lære det man faktisk trenger.
Og etterpå skal jeg hjem.
Til barna og barnebarna.
Til Agneta.
Til roen.
Til alt som holder meg forankret og til stede.