Når det ekte må merkes

Når virkeligheten må merkes for å skilles fra det kunstige, sier det noe om tiden vi lever i. Vi har latt det syntetiske ta så stor plass at det ekte nesten fremstår som et unntak. Spørsmålet er ikke lenger hva som er falskt, men om vi fortsatt klarer å kjenne igjen det som er autentisk og virkelig.

Nå er vi der: I sosiale medier må folk nå merke bildene sine med «ekte» for å forsikre følgerne om at katten, solnedgangen eller fjellturen faktisk eksisterer. Det var egentlig bare et spørsmål om tid. For noen år siden skrev jeg at AI-innholdet før eller siden ville overgå det menneskelige, og at debatten om å merke AI-genererte bilder ville være unødvendig. fordi den nye normalen ville bli at vi heller merket det som var autentisk.

Dit har vi kommet nå.

Eller er svært nær.

Det interessante, og urovekkende, er at dette er en utvikling vi selv har ønsket velkommen. Vi lar oss fascinere og underholde av syntetiske bilder, perfekte ansikter og historier som aldri har skjedd. Akkurat som vi lar oss underholde av realityserier som låner virkelighetens språk, men som er regissert ned til minste tåre. Sosiale medier har i mange år vært et teater hvor influencere spiller versjoner av liv ingen egentlig lever.

Likevel misunner vi dem.

Likevel lar vi oss lure.

For de unge, som har vokst opp i det digitale, blir det ekstra krevende. Når alt er iscenesatt, når ansikter er manipulerte og virkeligheter fabrikkert, blir det vanskelig å vite hva man kan stole på. Denne glidningen ble egentlig beskrevet allerede på 70-tallet i den ikoniske Pink Floyd-låta «Comfortably Numb». Den handler om Pink som dopes opp for å prestere mot en kropp som protesterer, men et system som dytter ham tilbake på scenen. Det er en treffende metafor for hvordan algoritmene i dag holder oss gående: de stimulerer, distraherer og demper ubehaget akkurat nok til at vi ikke trekker oss unna.

Vi blir ikke nummen av dopet, men av en konstant dopamin-strøm av digitale illusjoner forklart som hverdagsliv.

Jeg håper 2026 kan bli et vendepunkt. Et år hvor flere våkner litt, løfter blikket fra skjermen og søker tilbake til noe ekte. Samtaler ansikt til ansikt. Nyheter som faktisk er rapportert av ekte journalister. Bøker skrevet av mennesker som har erfart noe. Og TV-serier som handler om virkelige historier, ikke «liksom»-virkeligheten vi har blitt så altfor vant til.

For hvis vi ikke lenger kan stole på det som er falskt,  og heller ikke det som er ekte,  da har vi gitt fra oss noe viktig.

Og det er det på tide å ta tilbake.

Bilde: Ekte!