Verdivalg, ikke pekefinger – et svar til deg som mener jeg polariserer
Halvveis inn i 2025 er kunstig intelligens allerede i ferd med å snu opp ned på både arbeidslivet og hverdagen vår. Mens supermakter og teknologigiganter presser grensene, står politikerne igjen på sidelinjen. Hva betyr alt dette for deg – og for fremtiden vi har foran oss? Her er min oppsummering av utviklingen så langt og hva vi kan forvente resten av året.
Fra et teknologisk ståsted startet 2025 på mange måter med at Kina sjokkerte verden med lanseringen av AI-modellen DeepSeek R1, som utløste et nytt geopolitisk AI-kappløp mellom stormaktene. DeepSeek R1, en gratis og åpen AI-modell fra Kina som matchet de beste amerikanske modellene til en brøkdel av prisen. Denne “AI-bomben” utløste et historisk børsfall på over 1.000 milliarder dollar og ble omtalt som et “Sputnik-øyeblikk” for kunstig intelligens.
Plutselig var ikke USA alene i førersetet; AI-utvikling ble for alvor en geopolitisk slagmark hvor Kina rykket fram som en reell utfordrer.Denne eksplosive starten på året illustrerer den akselererende innovasjonstakten vi står overfor. Året har så langt bydd på en rekke teknologiske gjennombrudd som skyter fart i alt fra kunstig intelligens og kvantedatateknologi, til cybersikkerhet og utvidet virkelighet. Men med denne innovasjonen kommer også med nye etiske dilemmaer og økende geopolitisk press.
Parallelt med AI-kappløpet mellom USA og Kina forsøker Europa å hevde seg. Frankrike lanserte en ambisiøs plan om å investere 109 milliarder euro i AI-prosjekter for å styrke Europas posisjon, inkludert milliarder fra internasjonale investorer og fond for “offentlig interesse”.
Initiativer som dette viser at teknologi har utviklet seg til å bli en global konkurransearena, hvor regioner og nasjoner kjemper om å lede an. Samtidig henger EU fortsatt etter på flere områder. Strenge personvern- og AI-reguleringer gjør at innovasjonstakten hemmes, mens amerikanske og kinesiske aktører drar nytte av et friere spillerom. Resultatet er at europeiske selskaper ofte taper konkurransen, investeringer flyttes ut, og kontinentet risikerer å bli stående igjen som et “museum” fremfor en motor for fremtidens teknologi.
Regulering eller ikke, det er spørsmålet
Det har vært vitne til i løpet av årets første seks måneder er en klar todeling: På den ene siden et Europa som ønsker å beskytte borgere gjennom reguleringer, og på den andre siden supermakter som pusher grensene for hva teknologien kan gjøre – ofte raskere enn politikken klarer å henge med.
Hva så med Norge oppi det hele? Norges rolle som teknologiaktør er i ferd med å bli marginalisert. Til tross for ambisjoner om å bli en ledende AI-nasjon, preges AI-utviklingen her hjemme av fragmenterte initiativer og mangel på nasjonal evne til å gå fra ord til handling. Det beste beviset er ressursinnsatsen: Norges mye omtalte “AI-milliard” (1 milliard kroner over fem år, fordelt på en rekke teknologiske initiativ) blekner mot Microsofts annonsering om å bruke over 800 milliarder kroner på AI-infrastruktur bare i år.
Dette illustrerer et enormt gap mellom Norges tempo og de globale teknologigigantene. Vi sakker akterut på samtlige internasjonale konkurranse-indekser, og selv om norske selskaper og myndigheter uttrykker vilje til digital satsing, går utviklingen i praksis langt tregere enn hos våre konkurrenter. Det skjer samtidig som vi oss i en teknologisk omstilling som vil forme livene våre på måter vi knapt kan forestille oss. Men da kreves det også et større fugleperspektiv og politisk handlekraft for at lille Norge ikke skal bli stående igjen på perrongen.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Balanse mellom innovasjon og konsekvenser
Det første halvåret av 2025 har altså vist oss en kompleks balanse mellom innovasjon og konsekvenser. På den ene siden enorme teknologiske gjennombrudd innen AI, bærekraftig teknologi og digitalisering som lover økt produktivitet og nye muligheter. På den andre siden økende bekymringer for etisk bruk av teknologi, sikkerhetsutfordringer og en politisk verden som sliter med å holde tritt.
Her er kanskje cybersikkerheten det beste eksempelet – desto mer teknologi integreres i hverdagen, desto mer sårbare blir vi. Trusselen fra kommende kvantedatamaskiner som kan knekke dagens kryptering på sekunder, rykker stadig nærmere. I tillegg fortsetter VR/AR og metaverset å modne, selv om disse revolusjonene strengt talt lar fortsatt vente på seg.
Summen av disse trendene tegner et bilde av et halvår der teknologiens doble natur blir stadig tydeligere: Den gir oss fantastiske nye verktøy og muligheter, men utfordrer samtidig våre verdier, sikkerhet og evne til å styre utviklingen på en måte som tjener alle og ikke bare noen få.
Kunstig intelligens og fremtidens arbeidsliv
Arbeidslivet står midt i en transformasjon drevet av kunstig intelligens. Så langt i 2025 har vi fått et glimt av hvor radikalt synet på arbeid er i ferd med å endres. Et av de mest omtalte eksemplene var e-handelselskapet Shopify, som lekket en intern e-post med beskjed om at “AI skal være førstevalget – mennesker kun hvis nødvendig”. Før et team i Shopify nå får lov til å ansette noen eller øke et budsjett, må de først bevise at ikke en AI kan gjøre jobben i stedet. Med andre ord: maskiner først, mennesker som en backup.
Toppsjefen Tobi Lütke gikk til og med ut offentlig og bekreftet strategien, og understreket at dette gjelder alle, inkludert ham selv. Denne “AI først, menneske sist”-tilnærmingen markerer et paradigmeskifte som sannsynligvis flere vil følge i tiden fremover. Og dette handler ikke bare om å effektivisere arbeidsprosesser; men å endre grunnleggende prinsipper om hvordan vi tenker rundt arbeidskraft og verdien av menneskelig innsats.
For den enkelte arbeidstaker betyr utviklingen at kompetansekravene er i ferd med å endres drastisk. Ansatte som raskt tilegner seg AI-kunnskaper og omfavner de nye verktøyene, vil få et fortrinn. Samtidig er advarselen klar: De som ikke klarer å henge med risikerer å bli vurdert som mindre verdifulle.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Dette reiser mange spørsmål. Hvordan vurderer vi kompetanse når AI kan utføre mye av det som før krevde menneskelig ekspertise? Hvordan fordeler vi arbeidet mellom mennesker og maskiner på en rettferdig måte? Og hvordan forbereder vi ledere og ansatte på en virkelighet der teknologien ikke bare hjelper dem, men også konkurrerer med dem?
Dette er spørsmål som ikke lenger er hypotetiske, men som virksomheter over hele verden nå begynner å måtte forholde seg til. Og det må ikke minst høystkostlandet Norge også ta inn over seg.
Utviklingen bringer med seg store muligheter, men også betydelige utfordringer for samfunnet. På makronivå kan AI-revolusjonen lede til en betydelig økning i produktivitet og verdiskaping. En rapport antydet at verdiskapingen i norsk næringsliv kan øke med hele 5.600 milliarder NOK frem mot 2040 dersom bedriftene tar i bruk AI allerede i dag, og at generativ AI kan doble den årlige produktivitetsveksten i Norge fra 0,6 (lavest i EU) til 1,3 prosent.
I teorien kan altså AI bli en kraftig vekstmotor i en tid hvor tradisjonelle drivere utfordres.
Men tallene forteller bare én side av historien. For på mikronivå opplever mange arbeidstakere en annen virkelighet. Til tross for lovnader om effektivitet og vekst, har ikke teknologien så langt gjort oss dramatisk mer produktive – snarere tvert imot. Varslinger fra utallige apper og skjermer, ødelegger både konsentrasjonen og arbeidsinnsatsen. Produktivitetsgevinster spises opp av digital distraksjon og forsøk på “multitasking”.
Samtidig ser vi fenomener som “quiet quitting” og høyt sykefravær blant ansatte, drevet av lav motivasjon og stress. Dette er utfordringer som ikke (alene) kan løses med kunstig intelligens. Med andre ord: Teknologien kan gi oss verktøyene, men den løser ikke underliggende problemer i arbeidskulturen av seg selv.
Økende (digitalt) utenforskap
En av de største bekymringene er faren for et økende digitalt klasseskille i arbeidslivet. Allerede i 2016 uttrykte jeg en bekymring for at digitaliseringen ville eliminere jobber raskere enn vi klarte å skape nye. Åtte år senere ser vi konturene av denne utviklingen. Kunstig intelligens, automatisering og roboter er i ferd med å skape en økonomi der de som eier teknologien drar kraftig fra, mens resten blir hengende etter.
I 2025 står nesten én million nordmenn utenfor i digitalt utenforskap, opp fra 600.000 fire år tidligere. Digital kunnskap går stadig raskere ut på dato som følge av en eksponentiell teknologisk utvikling. Denne tendensen kan skape dypere økonomisk ulikhet enn tidligere.
De som mestrer og eier AI-teknologien vil høste fruktene av produktivitetsveksten, mens andre risikerer å bli sittende igjen utenfor, uten sosial mobilitet. Uten arbeid og økonomisk sikkerhet faller livskvaliteten, og psykiske helseplager – som allerede øker – vil kunne akselerere i takt med den økende usikkerheten.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Hvordan skal vi møte dette? En åpenbar løsning ligger i kompetanseheving og utdanning. Vi utdanner i dag unge mennesker til jobber som kunstig intelligens snart kan overta, mens det samtidig er skrikende behov for folk med praktisk/teknisk kompetanse i samfunnet. Det bør være et varsko til politikere og utdanningsinstitusjoner.
Kanskje er det på tide at utdanningssystemet justeres etter virkelighetens behov – ikke gamle idealer om hva prestisje og karriere skal være. Livslang læring, omskolering og tverrfaglig kompetanse blir nøkkelord framover. Samtidig må bedrifter og ledere bygge en kultur for nysgjerrighet og kontinuerlig læring internt.
De mest fremtidsrettede virksomhetene vil være de som oppmuntrer ansatte til å eksperimentere med ny teknologi og som investerer i menneskene parallelt med maskinene. Morgendagens vinnere er trolig de som klarer å kombinere det beste fra AI med unikt menneskelige egenskaper – kreativitet, empati, kritisk tenkning – som maskinene ennå ikke kan kopiere fullt ut.
Fremtidens arbeidsliv kan bli enormt produktivt og spennende, men det krever at vi alle tenker nytt: Hva skal vi med en mastergrad om jobben den fører til uansett automatiseres bort? Hvordan kan vi skape nye jobber der mennesker og AI utfyller hverandre i stedet for å konkurrere?
Digitalt stress og algoritmisk press
Den teknologiske revolusjonen har en bakside som nå for alvor er i ferd med å komme til overflaten, anført av digitalt stress og psykiske belastninger forårsaket av konstant digital stimuli og algoritmer som presser på.
I første halvdel av 2025 har særlig situasjonen for unge mennesker utløst bekymring. Tallene er alarmerende: 48 prosent av norske tenåringsjenter sliter med psykisk uhelse, opp fra rundt 15 prosent før vi fikk internett, smarttelefoner og sosiale medier.
Samtidig har unge under 25 år dratt på seg over 2,5 milliarder kroner i forbruksgjeld, en økning på 25 prosent på bare ett år. Bak disse dystre tallene ligger mye av hvordan moderne teknologi – spesielt sosiale medier – manipulerer våre følelser og selvbilder.
Og hvor algoritmene spiller aktivt på usikkerhet. Plattformer flommer over av glansbilder og “perfekte” liv, og kommersielle aktører utnytter dette til å selge alt fra sminke og slankepiller til kosmetiske operasjoner til ungdom som får dårlig selvtillit.
Resultatet er et konstant press om å være “bra nok” etter umulige standarder satt av skruppelløse influensere og annonsører. Og nå er neste bølge på vei i form av AI-genererte influensere – digitale mennesker som er perfekte, alltid våkne, alltid pålogget, og helt umulige å konkurrere med for ekte ungdom. Disse hyperperfekte, falske figurene forsterker et allerede uoppnåelig ideal og gjør det enda vanskeligere å skille ekte fra fabrikert virkelighet.
Alt dette skjer ikke tilfeldig – det er ikke enkeltstående uhell, men et systematisk problem i den digitale økonomien. Algoritmer designes for å kapre oppmerksomheten vår og tjene penger på den, uten hensyn til bivirkningene. Nå ser vi konsekvensene.
Vi står midt i en digital folkehelsekrise der en hel generasjon formes av en virkelighet de aldri selv har valgt. De vokser opp i en verden der likes, filtre og algoritmer definerer selvbildet, og der skjermen er både underholdning, sosial arena og strev – alt i ett.
Psykologer og forskere har i en årrekke advart mot effekten av overdreven skjermtid, som skaper endringer i hjernens belønningssystem, lavere terskel for kjedsomhet, svekket konsentrasjonsevne og økt forekomst av angst og depresjon.
Nå kan vi ikke lenger ignorere advarslene. Tallene som kom frem i år – at nesten halvparten av unge jenter sliter med psykiske plager – må tas som et tydelig signal om at noe er fundamentalt galt.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Årsaken er oppmerksomhetsøkonomien. De største teknologiselskapene konkurrerer om å holde oss lengst mulig på plattformene sine, for det er slik de tjener penger – gjennom reklameinntekter, datainnsamling og salg av våre øyne og klikk. For å oppnå dette har de optimalisert algoritmene til å trigge akkurat de rette impulsene i oss: sensasjon, sinne, begjær, frykt – alt som kan få oss til å (doom)scrolle litt til.
Dette har ført til en usunn skjermavhengighet. Vi sitter stille mens dopaminet strømmer hver gang noen liker bildet vårt eller en ny video starter automatisk. Inaktivitet og dopamin-drevne belønningssystemer gjør oss mer passive, og vi beveger oss mindre.
Overvekt og fedme har økt kraftig det siste tiårene, og psykiske plager blant unge skyter i været. Disse “nye pandemiene” er direkte koblet til våre teknologivaner, noe som underbygges av data.
Aldri før har så mange vært så stillesittende, og aldri har vi hatt så høy forekomst av livsstilssykdommer og psykiske lidelser i ung alder som nå.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Det mest urovekkende her er at teknologigigantene vet akkurat hva de gjør, og politikerne våre gjør ingenting (utover å kalle dem inn på teppet av og til for å forklare seg). Plattformgigantene sitter på all dataen som viser hvordan vi reagerer på konstant skjermbruk, sosial isolasjon og manglende fysisk aktivitet.
Algoritmene vet når du er sårbar og trenger et dopaminkick. De vet når på døgnet du sannsynligvis sveiper lengst på TikTok, eller når du er mest tilbøyelig til å klikke “kjøp” på noe du egentlig ikke trenger. Og dette utnytter dem til det fulle.
Teknologien kunne vært brukt til å fremme helse og kunnskap, men i stedet brukes den altfor ofte til å utnytte våre kognitive svakheter. Vi har fått et samfunn der overfladisk stimuli trumfer dypere mening, og hvor det viktige blir overskygget av det sensasjonelle. Og når resultatet er stress, angst eller dårlig selvbilde, tilbys vi gjerne enklere løsninger i form av piller, apper eller enda mer teknologi – fremfor at man tar tak i de underliggende problemene.
Vi må handle nå. Vi kan ikke sitte stille og la en hel generasjon gå tapt i en ond sirkel av algoritmer, gjeld og kroppspress. Det trengs politikk som beskytter unge mot algoritmene og det kommersielle presset.
Det snakkes om regulering av digitale plattformer, for eksempel aldersgrenser og tidsgrenser, strengere kontroll med innhold rettet mot barn, forbud mot visse former for aggressiv markedsføring mot unge, med mer, og om regler for influenser-markedsføring og retusjert reklame. Men det har politikere gjort i et tiår nå uten at mye konkret har skjedd.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Økende digital detox
Heldigvis er det tegn på en motreaksjon i samfunnet. Mange unge selv begynner å ta digitale pauser, slette enkelte apper, eller oppsøke mer meningsfulle analoge aktiviteter. Bevegelsen for “digital detox” og mindfulness har fått vind i seilene.
Teknologien skal tjene oss, ikke omvendt. Men for å få til det på bred front, trengs det både individuell innsats og strukturelle endringer. Digitalt stress og algoritmisk press er ikke et problem vi løser over natten, men første halvår 2025 kan ha vært vendepunktet der vi sluttet å bagatellisere problemet.
Nå er det opp til oss, som foreldre, politikere og medmennesker, å bry oss. Forstår vi bedre hva som står på spill – våre barns mentale helse og frihet – er det mye vanskeligere å ikke bry seg.
Etiske dilemmaer og politikkens etterslep
Midt i all teknologisk fremgang står vi ovenfor et grunnleggende spørsmål. Klarer samfunnet, og da særlig politikerne, å holde tritt med utviklingen på en ansvarlig måte? Foreløpig ser jeg politikere som mest av alt famler i møte med en teknologi de ikke fullt ut forstår, mens teknologiselskapene driver utviklingen fremover uten nødvendigvis å ta ansvar for konsekvensene.
Utfordringen er at utviklingen går eksponentielt fort, mens politiske prosesser beveger seg tregt og byråkratisk. AI er ikke lenger bare en nyoppfunnet duppeditt man kan sette på en hylle mens man utreder – den er allerede dypt integrert i økonomien, i informasjonsflyten og i livene våre.
Det store bildet er at vi risikerer et teknologisk havari av demokratiet vårt dersom vi ikke får på plass tilstrekkelige styringsmekanismer. Når noen ytterst få teknologiselskaper, ledet av (forholdsvis) karismatiske toppsjefer, har kontroll over enorme mengder data og de algoritmene som former vår informasjonshverdag, sitter de i praksis med makt til å påvirke hva vi tenker, tror og gjør.
Historikeren og forfatteren Harari sa dettreffende for noen år siden: “De som kontrollerer data, kontrollerer fremtiden”.
I 2025 er dette ikke lenger en hypotese, men en skremmende virkelighet. Følelser trumfer fakta i den algoritmiske verden, noe som river i stykker det offentlige ordskiftet og øker polarisering og splittelse. Konsekvensene for demokratiet er urovekkende. Når kun de mest ekstreme stemmene slipper gjennom ekkokamrene, undergraves tilliten i samfunnet og den rasjonelle debatten vi er avhengige av for å fatte gode beslutninger.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Et av de mest betente etiske temaene er spennet mellom økonomisk vekst og menneskelige verdier. I 2025 står vi ved et historisk veiskille der jakten på økonomisk og teknologisk gevinst ser ut til å trumfe alt annet, inkludert bærekraft, personvern og demokratiske verdier. Økonomisk vekst har nesten blitt en religion, og prisen vi betaler er tapet av privatliv, idealisme og moral.
Vi omfavner kunstig intelligens som en slags frelser for økonomien, men overlater samtidig stadig mer kontroll til algoritmer som former et samfunn preget av økende ulikhet, dårlig folkehelse og svekket demokrati.
En ting er sikkert og det er at politisk lederskap har aldri vært viktigere enn nå. Samtidig virker den å være dårligere – spesielt når det kommer til “all things digital”. Det Norge virkelig trenger er politikere som forstår teknologi eller omgir seg med rådgivere som gjør det, og som tør å ta beslutninger i møte med usikkerhet.
Våre folkevalgte må tørre å ta grep som kan begrense de verste utslagene (for eksempel kreve åpenhet i algoritmer, skattlegge datainnsamling, slå ned på monopoltendenser), samtidig som de legger til rette for at ny teknologi kan komme fellesskapet til gode.
Det kan og bør bety tøffe tak mot teknologigigantene – kanskje i form av globale avtaler eller nye lover som sikrer at AI utvikles på våre premisser, ikke bare på teknologigigantenes.
Til syvende og sist handler de etiske utfordringene og politikernes etterslep om hvem som skal ha kontrollen over fremtiden. Skal vi som samfunn ta styringen og sette grenser for teknologien, eller skal vi la teknologien utfolde seg fritt og håpe på det beste?
Historien har vist at nye maktstrukturer gjerne gjør gamle strukturer irrelevante. Hvis ikke demokratiet klarer å tilpasse seg AI-revolusjonen, kan vi oppleve at politiske institusjoner mister grepet. I naturen har aldri mindre intelligente vesener styrt over mer intelligente – og hvis den kunstige intelligens snart overgår oss på de fleste områder, hva da?
Vi liker å tro at vi fortsatt vil ha kontroll bare fordi det er vi som laget teknologien, men det er langt fra sikkert. Alt dette høres dystopisk ut, men det er ment som en vekker.
2025 har så langt vært et kritisk vendepunkt. AI blir smartere i et eksponentielt tempo (eller enda raskere), mer autonom og mer integrert i samfunnet for hver dag som går. Samtidig halter reguleringene etter. I 2025 står vi ved et veiskille, og det er nå vi må bestemme veien videre. Enten tar vi tak i tøylene og styrer AI-utviklingen mot noe som gagner alle – eller så risikerer vi å våkne opp til en virkelighet der det er AI (og de som kontrollerer den) styrer oss.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Hva kan vi forvente høsten 2025?
Hvis første halvår har lært oss noe, er det at endringene kommer raskere og mer grunnleggende enn vi kanskje hadde trodd. Så hva kan vi vente oss i månedene som kommer?
For det første vil konkurransen innen kunstig intelligens globalt intensiveres ytterligere. Kinas teknologiselskaper viser ingen tegn til å bremse opp. Vi kan forvente at amerikanske giganter som Google, OpenAI og Microsoft vil svare med sine egne nyvinninger. Vi kan forvente flere nye oppgraderinger til GPT-modellene, mer integrasjon av AI i operativsystemer og kanskje de første kommersielle autonome AI-agentene som kan ta beslutninger og utføre oppgaver med minimal menneskelig innblanding.
Denne utviklingen vil nok både fascinere og skremme. Fascinere fordi vi vil se AI løse stadig mer komplekse oppgaver. Skremme fordi vi beveger oss nærmere grensen til det som ligner generell kunstig intelligens (AGI).
Sam Altman i OpenAI spår AGI (Artificial General Intelligence) kan være en realitet allerede innen 2028. Høsten 2025 kan vise de første stegene i den retningen, med AI som tar over en del oppgaver vi trodde kun var forbeholdt oss mennesker.
For arbeids- og næringsliv betyr høsten 2025 sannsynligvis en videreføring og eskalering av trendene vi har sett så langt i år. Vi vil trolig høre om flere bedrifter som adopterer “AI first”-strategier lignende Shopifys. Kanskje begynner de første norske selskapene å annonsere at de heller vil automatisere enn å ansette, hvis de kan. Dette kan gi utslag i makrotallene: det blir interessant å følge arbeidsledighetstall, produktivitetsmålinger og økonomisk vekst gjennom høsten.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Vil vi se tegn til at AI faktisk begynner å øke produktiviteten på nasjonalt nivå? Og i så fall følger reallønninger og velferd med, eller vil skjevhetene forsterkes?
Et scenario er at bedrifter som har ligget i startgropa med AI-prosjekter, virkelig setter fart for å henge med i konkurransen. Det kan bety alt fra AI-drevne kundeservice-agenter overalt, til økt bruk av automatisering og roboter i industri og logistikk.
Samtidig vil det kunne oppstå motreaksjoner fra arbeidslivet, hvor fagforeninger og arbeidstakerorganisasjoner vil i økende grad kreve å bli hørt. Vi går inn i en periode hvor spørsmål om omstilling, etterutdanning og kanskje redusert arbeidstid mot full lønn (hvis AI tar unna arbeidsoppgaver) kan komme høyere opp på agendaen.
På det mentale og sosiale plan er det dessverre ingen grunn til å tro at utfordringene vil forsvinne av seg selv utover høsten. Samtidig forventer jeg økt fokus på digital folkehelse både i media og politikken.
Det er valgkamp til høsten, og temaer som skjermtid for barn, mobilforbud i skolen, influenseres ansvar og regulering av gambling/reklame i sosiale medier kan seile opp i den offentlige debatten. Den kommende Arendalsuka vil vise om jeg fikk rett eller ikke.
Hvis myndighetene tar den digitale folkehelsen på alvor, kan vi se de første skritt mot ny lovgivning, som kan inkludere strengere alders-verifisering på sosiale medier, krav om “rett til å koble av” i arbeidslivet, eller finansiering av flere lavterskel tilbud innen psykisk helse for unge.
Skolene kan få retningslinjer for hvordan man håndterer mobil og nettbruk blant elever. Samtidig vil kanskje teknologigigantene selv forsøke å vise goodwill – selv om jeg mistenker at det blir med ord og ikke handling.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Et annet område å følge utover 2025 er etikken og reguleringen av AI. Denne høsten kan bli det tidspunktet der EUs AI Act eventuelt vedtas og/eller trer i kraft, avhengig av framdriften. Det vil i så fall markere verdens første omfattende lovregulering av kunstig intelligens, med klassifisering av risikablet AI-bruk, krav til gjennomsiktighet i algoritmer, forbud mot enkelte typer overvåkings-AI, og mye mer.
For norske og europeiske bedrifter vil dette bety en mer forutsigbar standard å forholde seg til – noen vil klage på at det byr på ekstra byråkrati, mens andre vil ønske klarere spilleregler velkommen.
Samtidig kan vi ikke se isolert på Europa. Internasjonalt har for eksempel G7-landene etablert et forum for AI (den såkalte Hiroshima AI-prosessen i 2023), FN har begynt å diskutere globale prinsipper for AI, og land som USA og Kina forhandler bilateralt om minimumsregler (for eksempel for militær AI og ansiktsgjenkjenning).
Til høsten kan disse dialogene resultere i noen konkrete utspill – kanskje et utkast til en global “AI-etikk-erklæring” eller en plan for samarbeid om AI-sikkerhet. Så langt i 2025 har vi opplevd at flere teknologer har stått frem og varslet om AI-risiko. Kanskje det blir såpass mange stemmer i løpet av høsten at det kan få politikere til å handle (før det er fullstendig krise).
For enkeltmennesket betyr høsten 2025 sannsynligvis at AI blir et enda mer allestedsnærværende “kognitiv mellomlag” i livet. Så langt i 2025 har mange av oss begynt å bruke AI til en rekke forskjellige kognitive prosesser. Innen utgangen av året vil vi kanskje ha personlige AI-assistenter på telefonen som kan planlegge dagene våre, lære av vanene våre og snakke med oss nesten som et ekte menneske.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Det blir enda vanskeligere å skille informasjon som kommer fra en maskin, fra informasjon laget av et menneske. Dette kan gi enorme fordeler i form av effektivitet og tilgjengelighet, men forutsetter også at vi øker den digitale bevisstheten vår tilsvarende.
Kritisk tenkning blir også enda viktigere. Når du leser en nyhetssak utover høsten, må du spørre deg om dette er journalistikk skrevet av et menneske, eller en sensasjonell AI-generert clickbait-artikkel skreddersydd for å trigge deg?
Når du søker på Google, vil du få AI-genererte svar i stedet for bare lenker. Kan du stole på disse? Slike spørsmål vil melde seg oftere.
Det vil med andre ord være et økende behov for digital kompetanse på alle nivåer i befolkningen. Jeg forventer at høsten 2025 vil bringe flere initiativer på dette området, enten i form av kurs, foreninger som arrangerer “bli kjent med AI”-kvelder, eller kanskje større kampanjer i media om kildekritikk og teknologiforståelse.
Til syvende og sist handler forventningene til høsten 2025 om å forberede seg på det ukjente. De siste seks månedene har vist oss at verden kan endre seg mye på kort tid. Nye teknologier kan dukke opp og velte status quo, og samfunnsdebatten kan raskt tilspisses. Det jeg er forholdsvis sikker på er at tempoet ikke vil avta, men akselerere ytterligere.
Derfor må vi som medmennesker, arbeidstagere, foreldre og ledere styrke vår evne til å tilpasse oss og samtidig holde fast ved viktige prinsipper. Kunstig intelligens blir en stadig viktigere del av verden rundt oss – et kognitivt mellomlag mellom oss og virkeligheten, slik at alt vi opplever og beslutter kan og vil bli påvirket av algoritmer.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Høsten 2025 gir oss en ny mulighet til å sørge for at dette mellomlaget fungerer til vårt beste. Det betyr å stille krav om åpenhet (“hvordan kom AI frem til denne avgjørelsen?”), krav om personvern (at våre data ikke misbrukes), krav om inkludering (at alle får ta del i teknologiutviklingen, ikke bare de faglig- eller ressurssterke), og krav om mening.
For til syvende og sist handler teknologi om mennesker. Innovasjonens fremmarsj må balanseres med menneskelig innsikt. Etikk kan ikke være et etterslep – det må være en integrert del av utviklingen.
Derfor håper jeg også at vi vil gå høsten 2025 i møte med åpne øyne og nysgjerrighet, men også med en god dose sunn skepsis og kritisk sans. Vi bør heie frem de positive teknologiske fremskrittene – de som kan løse klimautfordringer, kurere sykdommer eller gjøre hverdagen enklere – samtidig som vi tør å sette foten ned når teknologien truer det som gjør oss menneskelige.
Vær digitalt bevisst.
Tenk kritisk.
Reflekter etisk.
Da kan vi sikre at kunstig intelligens og ny teknologi blir vårt verktøy – ikke vår herre – i årene som kommer.
God sommer og lykke til.
/Hans-Petter
