To av verdens fremste konkurrenter innen kunstig intelligens forhandler nå om en avtale verdt ti milliarder dollar, hvor Meta skal leie ut datakraft fra sine egne datasentre til Anthropic. Avtalen forteller oss noe viktig om hvem som faktisk sitter med makten i den nye teknologiøkonomien. For dette handler om noe langt mer grunnleggende enn smartere modeller, nemlig hvem som eier maskinene alt sammen kjører på.
New York Times meldte fredag 17. juli at Meta er i samtaler med Anthropic om å leie ut kapasitet fra sine datasentre. Ifølge avisen kan avtalen bli verdt rundt ti milliarder dollar over to år, med månedlige betalinger og mulighet for begge parter til å trekke seg underveis. Det var Anthropic som tok initiativet i juni, og forhandlingene er fortsatt i en tidlig fase. Likevel er signalet tydelig: Mark Zuckerberg har lenge antydet at Meta vurderer å selge datakraft til andre, og en slik avtale ville i praksis gjøre Meta til skyleverandør for en av sine argeste konkurrenter.
For å forstå hvor stort dette er, må vi se på tallene. Anthropic signerte i mai en avtale med SpaceX om datakraft verdt 45 milliarder dollar over tre år. Legger vi til en mulig Meta-avtale, snakker vi om et selskap som forplikter seg til å bruke flere hundre millioner dollar i måneden bare på å få modellene sine til å kjøre. Det er summer som får de fleste nasjonale satsinger på kunstig intelligens til å fremstå som lommepenger.
Datakraft er blitt vår tids knappeste ressurs
Det store bildet er at kappløpet om kunstig intelligens har endret karakter. Konkurransen har flyttet seg fra hvem som har de smarteste forskerne og de beste ideene, til hvem som har tilgang på brikker, strøm og datasentre. Regnekraft er blitt vår tids olje, en strategisk ressurs som noen få aktører kontrollerer og alle andre må leie tilgang til.
Og det er her jeg mener vi bør stoppe opp og reflektere. Selv Anthropic, et av verdens mest verdifulle selskaper innen kunstig intelligens, eier ikke infrastrukturen sin selv. De leier av Amazon, av Google, av SpaceX, og snart kanskje av Meta. Hvis selv gigantene er leietakere, hva er da resten av oss? Norske bedrifter, sykehus, skoler og kommuner bygger i økende grad sine tjenester på infrastruktur som eies av en håndfull amerikanske selskaper. Vi er i ferd med å bli leietakere i vårt eget digitale hus, og husleien settes av noen ganske få utleiere på den andre siden av Atlanteren.
Energiregnestykket forsterker alvoret. Det internasjonale energibyrået IEA har anslått at strømforbruket til verdens datasentre kan dobles frem mot 2030, til rundt 945 terawattimer i året. Det er mer enn hele Japans samlede strømforbruk. Debatten har for lengst nådd Norge, hvor det diskuteres hvorfor vi i det hele tatt trenger datasentre her til lands. Det er en betimelig diskusjon, for datasentre krever enorme mengder kraft og areal, samtidig som de kan gi arbeidsplasser og digital beredskap.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Konsekvensene av å forbli passive tilskuere
Hvis vi ikke foretar oss noe, ser jeg tre konsekvenser komme.
- For det første vil prisene på datakraft settes av aktører som også konkurrerer med kundene sine, en dobbeltrolle som sjelden kommer kundene til gode.
- For det andre blir tilgangen på kunstig intelligens et geopolitisk pressmiddel. Kina har allerede gjort åpne modeller til nasjonal strategi, og Xi Jinping fremhevet så sent som denne uken åpen kildekode som Kinas vei fremover. Europa risikerer å bli stående i midten, uten egen infrastruktur og uten egne modeller i verdensklasse.
- For det tredje mister vi demokratisk kontroll over en teknologi som former hvordan vi lever, leker, lærer og jobber, fordi beslutningene tas i styrerom vi ikke har innsyn i.
I boken min, Mennesket vs Maskinen, skriver jeg at vi mennesker må sørge for å kontrollere teknologien, slik at det aldri blir motsatt. Den tesen er mer aktuell enn noen gang, og den gjelder langt mer enn den enkeltes skjermbruk. Den gjelder også nasjoner. Et land som ikke har en viss kontroll over sin digitale grunnmur, har i realiteten gitt fra seg kontrollen over deler av sin egen fremtid.
Vi må behandle datakraft som kritisk infrastruktur
Løsningen, slik jeg ser den, starter med en erkjennelse. Datakraft må behandles som kritisk infrastruktur på linje med strømnett, veier og vannforsyning. Det betyr at Norge og Europa må investere i egen kapasitet, både gjennom europeiske initiativ og gjennom en nasjonal strategi for datasentre som tar både kraftbehov, beredskap og verdiskaping på alvor. Vi har faktisk gode forutsetninger, med fornybar kraft, kjølig klima og politisk stabilitet.
Samtidig må norske virksomheter tenke som profesjonelle leietakere. Det innebærer å stille krav om åpenhet, unngå å låse seg til én leverandør, og alltid ha en plan for hvordan data og tjenester kan flyttes. Offentlige innkjøpere bør gå foran, fordi det offentlige Norge er en stor nok kunde til å påvirke vilkårene. Og vi som borgere bør engasjere oss i debatten om hvor datasentrene skal ligge og hva kraften vår skal brukes til, i stedet for å overlate den til teknologene og lobbyistene.
Gjør vi dette riktig, kan resultatet bli et Norge som deltar i verdiskapingen i stedet for bare å betale for den. Da kan kunstig intelligens bli et verktøy som styrker norsk konkurransekraft, velferd og utdanning, på våre premisser. Avtalen mellom Meta og Anthropic viser at selv de største aktørene forstår at ingen klarer seg alene i dette kappløpet. Det bør være en påminnelse til oss alle. Teknologien blir formet av dem som eier den, og da bør vi sørge for å eie litt mer av den selv.
Kilder: New York Times via Reuters og Yahoo Finance, Engadget, Datacenter Dynamics, Techmeme og IEA sine anslag for energibruk i datasentre.
