
«Influensere er grunnen til at mange har jobb»: En forenkling eller en realitet?
Jeg ser ikke problemet med at et forlag bruker markedsføringsmidler på å få en god bokanmeldelse markedsført gjennom en blogg. På samme måte som jeg ikke ser at bloggere markedsfører andre produkter og tjenester. Så lenge markedsføringen er godt merket – av både bloggeren og oppdragsgiveren. Jeg har full forståelse for at Cappelen Damm tar i bruk bloggere som en del av sin markedsføringsmiks. Jeg ville heller stusset om de ikke gjorde det.
Torsdag 19. november kunne VG «avsløre» at norske toppbloggere som Anne Brith Davidsen og Vanessa Rudjord er landets beste bokanmeldere (legg merke til at anmeldere er i anførselstegn). Bokblogger og VG-anmelder Elin Brend Bjørhei, mener ikke bloggerne gjør noe galt (så lenge de merker omtalen som kommersiell (Vanessa merker sin omtale med Annonse, Anne Brith merker sin med SPONSORED POST).
Derimot synes Bjørhei at et forlag som betaler for anmeldelser, tråkker over streken. Og det fordi en kritikk i seg selv skal være uavhengig, og at anmeldelsen skal være ærlig.
– I det øyeblikket en anmeldelse er kjøpt og betalt, hvordan kan man da vite at dette er en ærlig mening? Ingen vil jo betale for en dårlig omtale, sier Elin Brend Bjørhei.
Jeg er ingen spesialist. Ikke har jeg en doktorgrad. Journalist er jeg heller ikke. Det hindrer meg derimot ikke mot å skrive en bokanmeldelse i «ny og ne» hvis jeg har lest en bok jeg tror leserne mine vil ha nytte av å lese. Har jeg lest en dårlig bok, gidder jeg ikke å anmelde den. Jeg kunne selvsagt ha skrevet en kort, liten bloggpost (for å få noen sidevisninger ekstra) hvor jeg anbefalte mine lesere om å IKKE lese boken, men det gidder jeg altså ikke. Ikke skriver jeg en positiv bokanmeldelse hvis jeg synes boken er dårlig heller. Troverdighet er viktig. Jeg har ingen ønsker eller planer om å lure mine lesere. Jeg må gjerne bli tatt for å være udyktig. Ikke være en spesialist. En guru eller ekspert. Det gjør meg ingen ting, men en løgner, det vil jeg helst ikke ha på min CV.
Jeg tror ikke Anne Brith, Vanessa eller andre toppbloggere lar seg kjøpe på den måten. Det finnes selvsagt unntak, men unntak finner vi også i mediehusene. Forlagene gir bøker til toppbloggere, slik de gir bøker til de tradisjonelle anmelderne. Og her begynner forskjellen. En tradisjonell anmelder vil skrive en anmeldelse uavhengig om hun likte boken eller ikke. En toppblogger vil ta seg betalt for å publisere sin anmeldelse, og forlaget vil selvsagt ikke «punge» ut om anmeldelsen er dårlig. En tradisjonell anmeldelse er redaksjonell, mens en toppbloggers anmeldese er kommersiell. Slik en reklame eller bannerannonse i VG for den samme boken ville vært kommersiell. Toppbloggere blir valgt til å markedsføre boken – gjennom Content Marketing- og Native Advertising-grep. Og de blir valgt fordi de har distribusjon. Mange lesere. Mange trofaste lesere. Lesere som tror på toppbloggeren. En tillit toppbloggeren må gjøre seg fortjent til, hver dag. Det er ikke bare journalister som er avhengig av troverdighet.
En bokanmeldelse gjennom en toppblogger får kulturredaktøren i Dagbladet til å rynke på nesen. Geir Ramnefjell synes det er urettferdig at bloggere får 50,000 kroner for å skryte, mens spesialister med doktorgrad får noen lusne tusenlapper for en kritisk bokanmeldelse. Feil igjen. De er ikke betalt for å skryte. Bloggerne blir betalt for sin distribusjon, på samme måte som VG og Dagbladet tar seg betalt for sin. Reklame koster. Det vet mediehusene alt om, derfor satses det stort på Content Marketing og Native Advertising, og på samme måte som bloggere glemmer å merke, gjør også mediehusene det samme.
Toppbloggere baserer sitt levebrød på reklame. Reklame i form av bannerannonser og sponsede innlegg. Content Marketing og Native Advertising. Det gjør norske mediehus også. I tillegg tjener mediehusene penger på å ta seg betalt for innholdet sitt gjennom løssalg og diverse abonnementsløsninger. Det gjør ikke toppbloggere. De har ikke like mange bein å stå på.
Caroline Berg Eriksen tar like mye betalt for å skrive om treningsklærne til Get Inspired, slik hun også tok seg betalt for sin omtale av Storytel. Googler jeg etter «get inspired» eller «storytel» kommer bloggen til Caroline Berg Eriksen opp på min førsteside. Det gjør de fordi Caroline Berg Eriksen sin blogg er så populær. Distribusjonen er så god. Effekten likeså.
Ingen kulturredaktører eller bokanmeldere har reagert (så vidt meg bekjent) når toppbloggere markedsfører klær, vesker, sminke, reisetips … eller lydbøker, selv om enkelte journalister synes det er litt urettferdig at enkelte bloggere tjener mer enn de selv.
Det er forholdsvis innafor, mens det er «utafor» å kunne utføre akkurat den samme tjenesten for en bok. Hvor er logikken? Vannessa eller Anne Brith ville nok ikke skrevet en bloggpost hvor de omtalte et par sko eller en veske i negativ forstand. Bloggene deres skal inspirere og motivere. De skal engasjere i positiv forstand. I tillegg ville nok ikke klesmerket (eller butikken) betalt for negativ omtale. De ville heller ikke brukt penger på å markedsføre klær ingen vil vil via VG eller Dagbladet heller. Uavhengig om det ville vært i form av en annonse eller gjennom de respektive Content Marketing-avdelinger som «alle» mediehus har opprettet. Cappelen Damm kunne gått til VG sitt Partnerstudio for å kjøpe seg omtale av Storytel, slik de gjorde med Caroline Berg Eriksen. Det hadde ikke kostet 50,000 kroner, men muligens 10 ganger så mye. I tillegg hadde Storytel-anmeldelsen forsvunnet etter endt kampanje. Hos Caroline Berg Eriksen, Anne Brith og Vanessa «lever» bokanmeldelsen videre – så lenge bloggen fortsatt er operativ. Det er rett og slett en bedre deal. For både Cappelen Damm, Caroline Berg Eriksen og Google.
Jeg har som sagt skrevet flere bokanmeldelser selv. Sist skrev jeg om boken til Petter Stordalen; «Jeg skal fortelle deg min hemmelighet». Jeg kjøpte boken selv, og skrev uten noen form for påvirkning eller betaling. Hadde boken vært dårlig hadde jeg ikke giddet å skrive om den. Jeg skrev fordi jeg syntes boken var «kanonbra«. Det syntes ikke VG sin bokanmelder som ga boken terningkast 3. Selv om jeg ikke er en spesialist med doktorgrad, tror jeg uansett at jeg kan vurdere hvorvidt jeg synes boken er god eller ikke. Det er min subjektive vurdering – og det vet de som leser min blogg. Eller bloggen til Vanessa, Anne Brith eller Caroline Berg Eriksen.
Neste gang jeg har lest en bok som jeg synes er veldig bra, skal jeg spørre forlaget om de vil betale meg for distribusjonen av anmeldelsen. Jeg kommer ikke til å kreve betaling for en dårlig anmeldelse. Ikke kommer jeg til å skrive en anmeldelse som går på akkord med min egen integritet. Og jeg kommer ikke til å kreve 50,000 kroner heller. Jeg har ikke stor nok distribusjon til å forsvare en slik pris. Det kan jeg leve med. Det bør også kulturredaktører og bokanmeldere som hever lønn i det mediehuset de jobber i.