AI kommer til å dominere musikkbransjen, fordi kunstig intelligens kommer til å dominere alt

Da jeg publiserte jazzalbumet Utsikten på Spotify, fikk jeg de kritiske reaksjonene jeg forventet. Det mest interessante var ikke kritikken i seg selv, men at den forutsatte at jeg var åpen om AI-bruken. Det sier noe ubehagelig om hvor vanskelig det allerede er å skille ekte fra kunstig, og hvor fort teknologien infiltrerer alt vi gjør og alt vi blir eksponert for. 

Dette handler ikke om musikk

Etter bare et par dager etter at Utsikten ble tilgjengelig på Spotify, hadde jazzalbumet mitt passert 5.000 streams. Jeg nevner det ikke fordi tallet er imponerende, men fordi reaksjonene som fulgte var så forutsigbare.

Kritikk og harme over at dette ikke er ekte musikk. At jeg ikke er musiker. At dette er uetisk og umoralsk. At slike utgivelser tar levebrødet fra ekte musikere, og derfor burde merkes tydelig. Én person omtalte det hele som forurensning, selv om samme person syntes det låt bra. 

Ny runde i samme debatt

Det er lett å tro at dette først og fremst handler om musikk. Det gjør det ikke. Musikken er bare ett eksempel. Reaksjonene ligner nemlig i stor grad på reaksjonene vi har sett før, først da kunstig intelligens begynte å skrive tekst, og deretter da den begynte å lage bilder, video og kunst. Argumentene er gjenkjennelige. Det som endrer seg, er hvilke fag som til enhver tid står i frontlinjen.

Musikk er bare en ny runde med debatt og kritikk. Ikke et særtilfelle. Og det er nettopp derfor kritikken mot Utsikten både er forståelig og utilstrekkelig på samme tid.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Disrupsjonen skjer raskere enn reguleringene

Jeg må være tydelig på én ting tidlig, for ellers blir dette en tekst om følelser og smak. Dette disrupter yrker, inntekter og identitet, raskere enn samfunnet klarer å regulere. Det skjer ikke fordi jeg vil det, og ikke fordi teknologer nødvendigvis er onde. Det skjer fordi teknologien er skalerbar, billig og tilgjengelig. 

Tempoet er selve problemet. Politikken henger etter, reguleringene er fragmenterte, og altfor mange arbeidstakere står alene i omstillingen.

Og de kreative fagene er ikke skjermet. Tvert imot blir de ofte rammet tidlig, fordi verdikjedene er sårbare, opphavsretten er global, og makten ligger hos plattformer.

Det er dette som er bakteppet, og det er her jeg mener at jazzalbumet mitt, Utsikten, blir interessant og viktig. 

Utsikten som case, ikke kunstprosjekt

Utsikten er ikke ment som et kunstnerisk manifest. Jeg er ikke musiker. Jeg kan ikke noter og spiller ingen instrumenter. Likevel har jeg publisert et album med musikk, cover og musikkvideo, distribuert på de samme plattformene som menneskeskapte verk.

Ikke fordi jeg plutselig har tilegnet meg musikalske ferdigheter, men fordi teknologien nå gjør det mulig å oversette intensjon, stemning og emosjonell retning til et musikalsk uttrykk. Det er dette som gjør prosjektet ubehagelig. Ikke fordi musikken er dårlig. Flere av de mest kritiske kommentarene anerkjente faktisk at musikken var fin og behagelig. 

Provokasjonen ligger i hvordan den er blitt til, og hva det sier om utviklingen vi står midt i.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

En spagat vi ikke kommer utenom

Her oppstår spagaten mange reagerer på, og med rette. Uten kunstig intelligens kunne Utsikten aldri blitt laget. Med kunstig intelligens er Utsikten laget på en måte som omgår etablerte kreative yrker og verdikjeder. Begge deler er sanne samtidig.

Men det er et aspekt ved reaksjonene som fortjener langt mer oppmerksomhet. Kritikken jeg mottok var nemlig basert på at jeg var ærlig. Publikum kunne reagere fordi de visste at dette var AI basert musikk. Hadde jeg ikke vært åpen, er det langt fra sikkert at reaksjonene ville vært like sterke. Og det er her vi nærmer oss et paradoks som er større enn musikkbransjen.

Da stemmen min ble kunstig uten at noen reagerte

Jeg har vært i denne gråsonen før. I podkasten Teknologitrender lot jeg en syntetisk versjon av stemmen min bære episodene i lang tid uten at noen reagerte. Ingen stilte spørsmål ved om det faktisk var meg som snakket. 

Det var imponerende, men også skremmende. Hvis ikke engang faste lyttere klarer å avsløre at stemmen er kunstig, hva sier det om hvor vanskelig det allerede er blitt å skille autentisk fra syntetisk i praksis.

Og dette stopper ikke ved stemmer. Det gjelder musikk også.

Musikk vi allerede ikke vet noe om

For en stund siden publiserte jeg en ny YouTube video, en hyllest til Tempelseter. Vanligvis bruker jeg musikk fra Artlist, som jeg har abonnert på i flere år for å kunne laste ned lisensiert musikk. Men jeg vet rett og slett ikke hvordan musikken der er laget. Jeg vet ikke om den er spilt inn med ekte instrumenter, om den er delvis AI assistert, eller om deler av den er generert. Det er ikke informasjon jeg har tilgang til, og det er ikke noe jeg normalt tenker over.

Likevel har jeg hørt mange av de samme låtene dukke opp igjen i reklamefilmer på TV, i realityserier, dramaserier og dokumentarer. Vet produksjonsselskapene med hundre prosent sikkerhet hvordan musikken er blitt til. Vet de om AI har vært involvert. Og hvis de ikke vet det, hvorfor blir det først et moralsk problem i det øyeblikket noen er åpne om prosessen.

Denne gangen brukte jeg ikke Artlist. Jeg brukte kunstig intelligens til å få frem følelsen jeg ville musikken skulle bære, og lot AI-tjenesten Suno omsette det til lyd. Resultatet fungerte. Det skapte stemning og bar historien. Og i praksis var det akkurat det jeg alltid har brukt lisensmusikk til.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Funksjon slår opprinnelse

Det er derfor diskusjonen blir så krevende. Fordi den rører ved noe som allerede er sant: For veldig mye av musikken vi konsumerer, er opprinnelsen sekundær. Det avgjørende er effekten. På trening handler det om motivasjon. I en film handler det om stemning. I en reklame handler det om tempo og følelse.

På Spotify vet vi allerede at AI musikk finnes i stort volum, og at det øker raskt. Den mest spilte låten på Spotify i Sverige i januar 2026 var laget av kunstig intelligens ved hjelp av det samme verktøyet jeg lagde Utsikten med. På under én måned har AI-artisten Jacub over én million streams. 

Det er et faktum som burde riste litt i oss, ikke fordi det er skandaløst, men fordi det forteller oss hvor raskt normaliteten flytter seg. De fleste lytterne bryr seg ikke, eller de vet det ikke. De hører på fordi de liker låten, eller fordi den passer i situasjonen.

Jeg kjenner dette fra meg selv. Når jeg trener, spiller jeg en kuratert spilleliste med over 200 låter. Jeg har ikke noe forhold til artistene. Jeg vet ikke hvem de er. Jeg vet ikke hvordan musikken er blitt til. Og det spiller i praksis ingen rolle så lenge musikken gir meg det jeg er ute etter, nemlig energi og trykk.

Dette er et viktig poeng, fordi det viser at store deler av musikkøkonomien allerede er funksjonell og anonym. Og i en slik økonomi er AI ikke bare et verktøy, men et perfekt verktøy.

Så hvorfor blir indignasjonen så sterk akkurat når noen er åpne om AI-bruken. Hvorfor rettes kritikken mot de som faktisk er transparente, mens resten av musikken vi ikke vet noe om glir forbi uten spørsmål.

“Alle” bruker AI til noe

Vi vet også at etablerte artister bruker AI i ulike deler av musikkproduksjon, på samme måte som forfattere bruker AI i skriveprosesser, journalister bruker AI til research og språkvask, kunstnere bruker AI til skisser og idéutvikling, og folk i reklame og kommunikasjon bruker AI i både idéarbeid og produksjon. 

Spørsmålet er ikke om teknologien brukes. Spørsmålet er hvor mye den bidrar, og hvor åpne vi er om det. Og her mener jeg vi ofte griper etter en løsning som føles riktig, men som i praksis ikke kommer til å fungere.

Det ekte blir unntaket

Mange vil at AI innhold skal merkes. At det skal være en tydelig etikett på det kunstige. Intuitivt høres det fornuftig ut. Men jeg tror det er feil vei å gå. AI-innhold vil dominere, og de som vil bruke AI til å lure eller mislede, vil aldri merke noe som helst. Merking blir da en løsning for de samvittighetsfulle, mens de uærlige bare fortsetter.

Vi beveger oss mot en verden der det syntetiske blir normalen, og der det ekte blir unntaket. Det er derfor jeg mener at det egentlige spørsmålet ikke er hvordan vi merker det kunstige, men hvordan vi i det hele tatt skal kunne kjenne igjen det autentiske. 

Vi ser allerede dette på sosiale medier, der folk begynner å merke bilder og videoer som ekte, ikke fordi det falske er sjeldent, men fordi det syntetiske er blitt så utbredt at virkeligheten må forsikres.

Mennesket kan ikke være en ettertanke

Det er nettopp derfor jeg skrev boken Mennesket vs Maskinen. Ikke for å stoppe teknologien, men for å insistere på at mennesket ikke kan bli en ettertanke i møte med den. Teknologien er ikke ond, men markedet er ofte likegyldig. Og i fravær av regulering vil kapital som regel vinne over arbeid, fordi det alltid lønner seg å automatisere mer, raskere.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Dette er heller ikke en enten eller debatt. Det er ikke AI eller mennesker. Det er AI og mennesker, på hvilke vilkår. Og da ender jeg tilbake ved det spørsmålet jeg tror vi alle må tåle å stå litt i, uten å hoppe rett til enkle svar.

Hvis teknologien gjør det mulig å erstatte hele kreative verdikjeder, og vi vet at reguleringene alltid kommer for sent, hvilket ansvar har vi da for konsekvensene av det vi velger å skape.

Jeg har ikke hele svaret. Men jeg er sikker på én ting: Tiden for å late som om dette ikke angår oss, er definitivt over.