Kunstig intelligens kan bli en motor for verdiskaping, men en «AI First»-strategi setter teknologien foran mennesket – og det er en farlig kurs. Historien viser at vi har løpt hodestups inn i ny teknologi uten å vurdere konsekvensene, og prisen har ofte vært polarisering, overvåkning og svekket demokrati. Hvis vi lar AI få førsteprioritet, risikerer vi ikke bare å tape noen år med velferd – vi kan tape fremtiden.
Sindre Beyer i TRY uttalte i våres at “hvert år som går uten at vi utnytter kunstig intelligens fullt ut, er et tapt år for velferdsstaten”. Mange næringslivsledere deler hans syn, og budskapet klinger godt i et samfunn som er opptatt av konkurransekraft og innovasjon. Men det er nettopp derfor vi bør stoppe opp litt, for en “AI First”-strategi, der teknologi settes først, betyr at vi mennesker i beste fall kommer i andre rekke. Og det kan vise seg å være mer risikabelt enn lønnsomt.
Glemmer konsekvensene i forbifarten
Problemet med en slik tilnærming er for det første tempoet. Teknologihistorien er full av eksempler på at vi har vært så opptatt av å komme raskt i gang at vi har oversett konsekvensene. Internett ble lansert i en euforisk bølge av optimisme. Det samme gjaldt sosiale medier og smarttelefoner. Først i ettertid har vi sett hvordan polarisering, digital overvåking, manipulasjon, psykiske helseplager og en uthuling av demokratiet ble prisen vi betalte for å slippe teknologien løs uten rammer. Når vi nå hører rop om at vi må sette fart på kunstig intelligens “fullt ut” og med AI som førsteprioritet, bør vi spørre oss selv om vi er i ferd med å gjenta den samme feilen, bare i enda større skala, og med enda større konsekvenser for hva det vil bety å være et menneske.
Vi må ikke glemme at en “AI First”-strategi snur prioriteringene på hodet. Når vi setter teknologien først, setter vi også menneskelige behov bakerst. Arbeidslivet reduseres til et spørsmål om produktivitet og optimalisering, og risikoen er at motivasjon, mening og fellesskap, som allerede er truet, forsvinner fullstendig ut av ligningen. En velferdsstat kan ikke bygges på tall alene. Den er avhengig av tillit, sosial bærekraft og en opplevelse av at mennesker har verdi utover det en algoritme kan regne ut. Skyver vi disse elementene til side, risikerer vi å skape et samfunn som leverer på kortsiktige gevinster, men som langsomt uthuler selve fundamentet velferden hviler på.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Naiv tro på at kunstig intelligens vil styrke fellesskapet
“AI First”-tankegangen handler også om en naiv tro på at AI automatisk vil styrke velferdsstaten. Sannheten er at gevinstene kan havne helt andre steder enn i fellesskapet. De store teknologigigantene sitter på infrastrukturen, dataene og plattformene, og uten klare rammer kan det som presenteres som et løft for Norge ende opp som en eksport av verdiskaping til Silicon Valley. Vi har allerede sett hvordan sosiale medier har tappet mediehusene for annonseinntekter, uten å ta det redaksjonelle ansvaret. Hvorfor skulle kunstig intelligens bli annerledes hvis vi setter teknologien først og mennesket sist?
En «AI First»-strategi gjør oss også sårbare. Desto mer avhengige vi blir av komplekse systemer, desto større blir risikoen for kollaps når de svikter. Hva skjer hvis kritiske tjenester lammes av et cyberangrep eller en feil i en modell som ingen egentlig forstår? Hva skjer når beslutninger overlates til algoritmer vi ikke kan etterprøve? Velferdsstaten kan ikke basere seg på løsninger som er effektive i solskinn, men som kollapser i storm. Robusthet bygges ikke gjennom hastverk, men gjennom å stille de vanskelige spørsmålene på forhånd og å bygge beredskap i alle ledd.
Entusiasme paradokset
Til slutt handler dette også om hvordan vi tar beslutninger. Politikere lar seg altfor ofte styre av følelser, enten det er begeistring for innovasjon, frykt for å havne bakpå eller press fra næringslivet. Her ser vi også tydelige tegn på det som blir omtalt som et “AI-entusiasme”-paradoks. Det er gjerne de som er mest entusiastiske til kunstig intelligens, som også har minst kunnskap om hvordan teknologien faktisk fungerer, og hvilke konsekvenser den kan få. Det er et paradoks som gjør beslutningsgrunnlaget ekstra skjørt. Kunstig intelligens krever en helt annen tilnærming. Vi må teste “worst case”-scenarier, legge frem konsekvensanalyser, regne på de reelle kostnadene, og ikke minst sette de menneskelige konsekvensene først. Det handler ikke om å stoppe utviklingen, men om å ta kontroll over den.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Jeg mener vi heller må snakke om en “Menneske først”-strategi. Det betyr ikke at vi skal skru av innovasjonen eller la andre land løpe fra oss. Det betyr at vi bør ta sikte på en fremtid der menneskelig utvikling er målestokken, ikke teknologien. Vi trenger digitale systemer som er robuste nok til å tåle kriser. Vi trenger regulering og politikk som holder følge med tempoet, og ikke halser etter. Vi trenger livslang læring og kritisk sans som gjør at mennesker forstår og styrer teknologien, i stedet for at teknologien styrer oss.
AI kan absolutt bli en motor for velferd og verdiskaping i Norge. Men hvis vi setter teknologien først og mennesket sist, risikerer vi ikke bare å tape ett år. Vi risikerer å tape selve fremtiden og oss selv.
Artikkelen ble publisert på Kom24.no 5. september.
Bilde: Midjourney
