Syv år unna en posthumanistisk fremtid

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

I den første episoden om transhumanisme handlet det om når mennesket og maskin vil smelte sammen. I den andre episoden om utviklingen av syntetiske mennesker. Denne gangen, i tråd med Ray Kurzweils spådom at vi blir mer digitale enn biologiske, skal den handle om hvordan vi kanskje kan bli heldigitale. Det er utvilsomt ett av de mest kontroversielle konseptene innenfor transhumanismen også; at vi som mennesker, med vår hjerne og bevissthet, skal digitaliseres. 

Leve evig uten fysiske begrensninger

Ideen er at vi, ved å digitalisere menneskets hjerne, kan overføre vår bevissthet fra vår biologiske form til en digital plattform, slik at vi kan leve uten begrensningene som vårt fysiske legeme legger på oss. Dette ville teoretisk åpne opp for muligheten til å leve evig i et digitalt «metaverse».  Alternativt at vi lastes ned på en humanoid robot for å fortsette å eksistere i den fysiske verden, men uten en biologisk kropp. 

Det ligger et enormt potensial i dette. Forestill deg en fremtid der romforskning ikke lenger er begrenset av våre fysiske begrensninger. Ved å sende digitale kopier av oss selv ut i rommet, kan vi plutselig utforske andre planeter i robotiske kropper, uavhengig av behovet for oksygen eller andre forutsetninger for menneskelig liv. Trekker vi det litt nærmere vår egen hverdag her på planeten, kan vi for eksempel slutte å fly for å oppleve Bali eller andre deler av verden. Vi kan i stedet bli digitalt overført til en humanoid robot på Bali. En robot vi leier for å oppleve Bali fysisk, hvis det ikke holder med å oppleve Bali digitalt i metaverset. 

Etiske og moralske spørsmål

Til tross for hvor fantastisk og inspirerende en slik fremtid kan høres ut, og skummel også for mange, helt sikkert, kommer det ikke uten en rekke etiske og moralske spørsmål, for en slik fremtid vil utfordre mange, hvis ikke de fleste, av våre grunnleggende antagelser av hva det betyr å være et menneske. 

Ett av de mest umiddelbare spørsmålene er hva digitaliseringen av bevisstheten faktisk innebærer, og om det er mulig i det hele tatt. Det finnes ingen konsensus i dag om hva bevissthet er i sin “nåværende” form, så hvordan skal vi da forholde oss til om en digital kopi av oss vil være? Vil digitale meg være den samme som den jeg er i dag, eller bare en fryktelig god simulering? Hva vil det bety for vår forståelse av individualitet og personlig identitet? 

Helt nye, digitale klasseskiller

Og ikke minst, noe jeg savner fra stort sett alle som liker å kalle seg futurist, og som har en tendens til å tegne et bilde av en fremtid hvor alt er fantastisk og hvor alle det like bra. Vil digitaliseringen av oss selv bli tilgjengelig for alle som vil, eller vil dette også, som med all annen utvikling, skape et klasseskille mellom de som kan ha råd til å digitalisere seg selv og de som ikke har det? 

Hvordan blir vi å forholde oss til personvern og sikkerhet når vi lar oss heldigitaliseres? Hvem ville ha kontroll over den digitale kopien av en person, og hvordan kan vi sikre at den ikke misbrukes eller manipuleres? Hvordan kan vi sikre rettferdighet og likeverd i et samfunn der noen kan leve evig, mens andre ikke kan?

Hva betyr det å være menneske i fremtiden?

Og kanskje mest fundamentalt av alt, hvordan vil en slik utvikling påvirke vår forståelse av det å være et menneske? Vil vi fortsatt være «menneskelige» i noen meningsfull forstand, eller vil vi ha blitt noe helt annet – noe posthumanistisk?

Jeg har ikke svar på spørsmålene, men jeg mener de bør stilles. Og at vi bør begynne å stille dem i dag. Syv år er ikke langt unna, derfor er det bedre å være føre var. Da kan vi skape en bredere og mer inkluderende diskusjon også, for dette er ikke spørsmål vi bør utelukkende overlate til filosofer, etikere og teknologer. Ei heller til politikere og religiøse ledere. Alle i samfunnet vårt bør få mulighet til å delta og forme vår felles fremtid. En fremtid jeg er helt overbevist vil digitalisere mennesket i en eller annen forstand. Derfor bør vi alle begynne å spørre oss selv hva det vil bety å være et menneske uten en biologisk kropp? Hvordan skal vi forholde oss til begreper som liv, død og tid i en verden der vår bevissthet en gang i fremtiden kan fortsette inn i evigheten?

Borgere av universet

Hvordan vil vi håndtere kjærlighet, vennskap og menneskelige relasjoner i et samfunn der vi kan leve evig i en digital form? Hvor lenge bør det forventes at vi skal leve sammen i et monogamt forhold før vi begynner på nytt? Hvor mange generasjoner ned er det forventet at vi skal bry oss om? Hvor mange bursdager og konfirmasjoner må vi delta i før nok er nok?

Til slutt vil denne teknologiske utviklingen stille oss overfor noen av de mest grunnleggende spørsmålene om vår plass i universet. For hvis vi kan overføre vår bevissthet til andre planeter, vil vi begynne å se på oss selv ikke bare som innbyggere på jorden, men som borgere av universet. Det er selvsagt fristende å avfeie det hele som vitenskapelig fiksjon og “tull fra ende til annen”. Det ville ikke vært første gangen. Og det er sikkert også mer fristende å angripe de mer nærliggende spørsmålene og utfordringene vi har i dag relatert til teknologiutviklingen. Samtidig vil jeg minne om at de utfordringene har endret seg radikalt bare i løpet av de siste månedene. Allerede nå hevder enkelte forskere at de har sett tegn på generell kunstig intelligens og tegn på bevissthet i den kunstige intelligensen. 

Diskusjonene bør vi ta i forkant

Teknologiutviklingen driver oss inn i en uunngåelig fremtid hvor menneskeheten på ett eller annet tidspunkt vil bli mer digital enn biologisk, og kanskje til og med oppheve å være biologisk. Om mindre enn 7 år vil vi vite om Ray Kurzweil tok feil eller ikke. I mellomtiden gjør vi det klokt å diskutere hva det betyr å være et menneske. Og tar vi den diskusjonen nå, bredt og inkluderende, kan vi bli med å utforme en ny epoke i menneskets historie. 

Alternativt bare fnyse av det, og kalle det for latterlig. 

Den som ler sist, ler best, osv.