
At ingen partier utnytter sosiale medier til å flytte makt, vil endre seg etter hvert som vi nærmer oss valget!
Det er omtrent 3,5 millioner nordmenn som er stemmeberittige. Av disse var det omtrent 3 millioner som stemte under siste stortingsvalg i 2009. De fleste av disse nordmennene bruker Internett i dag, og omtrent 75% deltar i ett eller flere sosiale medier. Med begrensede midler til å drive valgkamp, begrenset med direktesendte politiske debatter på TV, forbud mot politisk reklame, fallende tillit til politikere og liten interesse for politikk blant de yngre, så skulle man kanskje tro at partiene ville bruke sosiale medier for å skape økt interesse, engasjement og mobilisering. Det er ikke tilfelle så langt, og det er kanskje ikke nødvendig?
Det har vært skrevet og uttalt i mange sammenhenger om partienes heller begrensede innsats og fokus på sosiale medier:
- Se hvilke politikere som har mest innflytelse på sosiale medier – Aftenposten
- Slik er politikerne på sosiale medier – Bergens Tidene
- Kristian Halvorsen har ikke kapasitet til å fokusere på sosiale medier – gkforum
- «Sosiale medier blir viktigere for hver gang, men kan også overvurderes» uttaler Erna Solberg i intervju med Tinteguri (fra 20:30)
- Har Jens Stoltenberg allerede gitt opp valget? HansPetter.info
- Slakter Stoltenbergs Twitter-stunt
- ….og slik gikk det i sosiale medier – Kampanje
- Skal vinne valget med sosiale medier – iTromsø
- Siv og Jens i full Twitter-krig
En- og ikke to-veis
En ting som går igjen i flere av artiklene over er det faktum at våre politikere ikke evner å gå i dialog, eller kanskje ikke ønsker. I tilfellet den Twitter-krigen som utspant seg mellom Siv Jensen og Jens Stoltenberg diskuterte bare de to seg i mellom på Twitter, og lot seg ikke affisere av alle de andre innspillene de fikk fra publikum. Under #SpørJens-timen på Twitter valgte Stoltenberg kun å svare på enkelte spørsmål – de enkleste vil jeg si, og valgte heller ikke å følge opp mye av diskusjonen som kom i ettertid. Faktisk «forsvant» Stoltenberg fra Twitter i flere dager etter stuntet før han «kom tilbake» for å si ifra om at han gledet seg til å delta på AUF sin sommerleir.
I timene etter at Tinteguris intervju med Erna Solberg dukket opp – og ble delt, berømmet og diskutert på Twitter – var det ingen Erna Solberg å «se» på Twitter. Er det meg, eller kan det virke som om våre politikere kun vil delta når de selv kan styre regien, når de selv kan bestemme hva som skal bli skrevet og sagt – når de selv kan sitte med ordskiftet i sosiale medier? Alt i alt sitter jeg igjen med en følelse av at våre politikere først og fremst bruker sosiale medier politisk for å spre sine budskap – ikke gå i dialog. Det har så langt blitt for mye en-veis.
Jeg tror derimot at sosiale medier vil spille en større rolle etter hvert som vi vil nærme oss valgnatten, og at muligens Arbeiderpartiet sitter med «esset i ermet».
Person større enn parti
De store partiene er størst på sosiale medier. Det samme gjelder for de små. Jens Stoltenberg er fortsatt kongen av sosiale medier med nesten 530,000 følgere når man legger sammen vennene hans på Facebook og Twitter. Til sammenligning har for eksempel Liv Signe Navarsete kun 8,344 følgere.
For alle partiene – med unntak av nettop SP – er partilederen mye større enn partiet i sosiale medier, hvilket underbygger det sosiale aspektet av hva sosiale medier handler om: Kommunikasjon og dialog mellom mennesker, og ikke selskaper eller logoer!
Volum vs verdi
Hvor viktig er det egentlig med mange følgere eller venner, hvis vennskapet ikke følges opp? Arbeiderpartiet har utvilsomt flest venner når man legger sammen Facebook og Twitter – og Jens Stoltenberg, men er de derfor best på å utnytte sosiale medier? Av engasjementet på Facebook-siden deres kommer de fleste kommentarene fra personer som ikke ser ut til å være særlig AP-vennlige, og de følges sjelden eller aldri opp av Arbeiderpartiet selv, eller av «Arbeiderpartiets-venner». På Facebook-sidene til Høyre og Frp er innleggene i langt større grad preget av støttende kommentarer og innlegg, selv om responsraten (andelen av kommentarer som blir kommentert av partiene) er veldig dårlig – katastrofal velger faktisk Likealyzer å kalle responsraten til de fleste politiske partiene i Norge.
Innflytelse online – er det viktig?
Vi lever i en tid hvor mye av vår påvirkning skjer i form av digitale kanaler. Da må det vel også være viktig å utøve innflytelse digitalt? Jeg har laget en Klout-liste (klikk på linken for å lære mer om hva Klout er) over våre partiledere for å se hvem som har størst innflytelse online, og det er ingen tvil om hvem som ligger øverst på listen – knappe to måneder før stortingsvalget. Jens troner øverst, Liv Signe nederst
Sosiale medier mobiliserer, eller mobilisere gjennom sosiale medier
Meningsmålingene går litt opp og litt ned, men det ser ut til å være tre store og fire små partier valgkampanjen vil handle om. I følge TNS Gallup sin oversikt fra 30. juni lå Høyre i front med 34,5% av stemmene mot Arbeiderpartiet med 28,4%. FrP på tredje plass hadde 14,5% og tilsammen representerer de nesten 80% av stemmene. For de fire øvrige partiene – SV, Venstre, SP og Krf – hadde de rett i underkant av 18%.
Kan vi se et forhold mellom andelen av stemmene partiene får og andelen av følgere de har i sosiale medier?
Med unntak av Arbeiderpartiet og Høyre ser det faktisk ut til å være en sammenheng. Arbeiderpartiet har nesten 60% av alle følgere og venner i sosiale medier – gitt begrensningen av sosiale medier ned til Facebook og Twitter – mot under 30% av stemmene. For Høyre er det helt motsatt. Større andel av befolkningen ser ut til å stemme Høyre i dag, mens de har kun 10% av «befolkningen» med seg i sosiale medier.
Med et godt smurt maskineri oppimot selve valgdagen kan det se lyst ut for Arbeiderpartiet hvis de tar i bruk sosiale medier til å mobilisere sine følgere og venner til å spre Arbeiderpartiets politikk. Arbeiderpartiet kan mobilisere den store medlemsmassen de har i sosiale medier til å få frem sine politiske budskap, mens Høyre må på mange måter agere helt motsatt, og bruke sosiale medier til å mobilisere flere av sine potensielle velgere til å demonstrere hvilket parti de vil stemme på. De usikre av oss er mange, og det partiet som til syvende og sist vil vinne makten når valgdagen kommer er det partiet som best klarer å benytte de kanalene de har til rådighet til å nå frem.
Jeg tror ikke Arbeiderpartiet har undervurdert sosiale medier, tvert imot. Med nesten 600,000 følgere og venner tror jeg de er veldig klar over de mulighetene de har til å flytte makt ved å mobilisere «folket» gjennom tradisjonelle og nye kanaler.
Vil sosiale medier avgjøre valget? Sannsynligvis ikke. Vil sosiale medier bidra til utfallet av valget? Sannsynligvis. Tiden vil vise!
Hva tror du, vil sosiale medier ha en avgjørende rolle i årets valgkamp?