Når gode intensjoner ikke er godt nok

Utdanningsdirektoratets ni råd om AI i skolen vitner også om manglende kunnskap, forståelse og investeringsbehov. 

Fundamental undervurdering av AI

Mange av landets aviser har skrevet om Utdanningsdirektoratets råd og anbefalinger om bruk av kunstig intelligens i skolen. Med ni råd om AI til landets grunnskoler og videregående skoler, gjør Utdanningsdirektoratet et ærlig forsøk på å navigere i det komplekse landskapet av teknologi i skolen. Disse rådene spenner seg fra å løfte frem relevante områder i læreplanverket, til å snakke med elever og foresatte om digital praksis.

Mens intensjonene er prisverdige, avslører rådene samtidig en fundamental undervurdering eller misforståelse av hvor omfattende kunstig intelligens er, hvor stort potensialet er, i tillegg til at de undervurderer de mange utfordringer og muligheter som ligger i teknologiens integrering i skolen.

Et lite hint; kunstig intelligens er mye mer enn transformer-arkitektur og store språkmodeller.

Overfladisk fokus

Rådene, slik de står, antyder en begrenset forståelse av AI, hvor fokuset ligger mer på overfladisk integrering enn på å utnytte teknologiens fulle potensial til å transformere læreprosesser. For eksempel, ved å legge ansvaret for vurderingen av den kunstige intelligensens relevans på lærernes skuldre, uten en klar veiledning eller ressurser for å bygge opp den nødvendige kompetansen, risikerer vi å skape et skille mellom de som har tilgang til og forstår teknologien, og de som ikke gjør det.

I de ni rådene kan vi blant annet lese at “skolen og læreren vurderer når AI er relevant å bruke, ut fra mål og innhold i læreplanene”. Med den rivende utviklingen vi ser innenfor hele feltet av kunstig intelligens, vil det nok heller være mer relevant å heller stille seg det motsatte spørsmålet; når er det ikke er relevant å bruke AI på en eller annen måte? Og det forutsetter at samtlige skoler og lærere har tilstrekkelig kunnskap til å fortløpende gjøre slike vurderinger.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Grunne råd

Og mens det for all del er viktig å snakke med elever og foresatte om digital praksis, i tillegg til alle muligheter og trusler som kunstig intelligens fører med seg, mangler rådene en dybde som kunne ha stimulert til en mer meningsfull dialog og forståelse.

Dette speiles i rådene om å bruke sikre løsninger og ta hensyn til elevenes alder og modenhet, som, mens de er viktige, ikke adresserer det underliggende behovet for en dypere pedagogisk integrering av kunstig intelligens som kan tilpasse og forbedre læring for alle elever. Og ikke minst glemmer man det faktum at skolen sliter enormt med tilgang til nok lærere som klarer å se den enkelte elev. Her kan omfattende bruk av kunstig intelligens til både å kartlegge og følge den enkelte skoleelev, sammen med lærerens bruk av kunstig intelligens til å følge utviklingen fra kateteret, kunne utgjøre en stor forskjell i kvaliteten på undervisningen.

Problemstillingene disse rådene bringer til overflaten er mange:

• Overfladisk forståelse av kunstig intelligens som ikke fanger opp teknologiens transformative potensial i utdanningssektoren.
• Mangel på veiledning for praktisk implementering, noe som vil etterlate lærerne bare mer usikre og uten tilgang til nødvendig støtte.
• Undervurdering av behovet for omfattende opplæring for at dagens og morgendagens lærere skal kunne integrere AI på en meningsfull måte i undervisningen.

Løsninger, ikke råd

Disse utfordringene avslører et dypere problem: Selv om råd og anbefalinger er nyttige, risikerer vi å skape frustrasjon hos både lærere og elever uten en gjennomtenkt strategi som kombinerer en klar visjon med praktisk gjennomførbarhet og økonomisk støtte.  Resultatet kan fort bli at den norske skolen sakker enda mer akterut i det globale kappløpet om å forberede fremtidens generasjoner på en teknologidrevet verden og arbeidsliv. Derfor trenger vi mye mer enn ni velmente råd. Våre barn og lærere trenger løsninger som ser langt utover de begrensningene dagens råd setter, inkludert:

• Et omfattende kunnskapsløft for lærere, med spesifikt fokus på kunstig intelligens. Ved å investere i lærernes forståelse og kompetanse, kan vi sikre at de er rustet til å integrere AI i undervisningen på en måte som beriker og utvider læringsprosessene. Dette kunnskapsløftet må i tillegg være livslangt, med tanke på at vi så vidt har sett slutten på starten for hvordan kunstig intelligens vil endre måten vi blant annet lever, leker, lærer og jobber.
• En nasjonal kampanje for å heve læreryrkets status, kombinert med en rekrutteringskampanje som tiltrekker seg fremtidens lærere som. Dette vil ikke bare forbedre kvaliteten på utdanningen, men også sikre at Norge står rustet til å møte fremtidens utfordringer.
• Utvikling og implementering av norske AI-verktøy, designet med fokus på sikkerhet, ansvarlighet, og pedagogisk verdi. Dette vil tillate oss å ta kontroll over teknologien vi bruker i utdanningssektoren, og sikre at den er tilpasset våre unike behov og verdier. Vi kan ikke overlate utdanningen av våre barn og unge utelukkende til amerikanske og kinesiske kommersielle selskap. Norge bør ha mye større AI-ambisjoner enn å bare kjøpe oss teknologi. Vi bør i mye større grad utvikle, implementere og eksportere.

Det er aldri for sent (nesten i alle fall)

Ved å iverksette disse avgjørende og omfattende tiltakene, kan Norge ikke bare snu den negative trenden, men ta en ledende posisjon i den globale utviklingen innen skole og utdanning. Dette er i bunn og grunn ikke en investering i teknologi; det er en investering i fremtiden til våre barn og i det norske samfunnet som helhet.

Derfor bør det sees på som en plikt, og en plikt som strekker seg langt utover ni velmente råd. Den krever handling, engasjement, og en villighet til å gjøre de store løftene som trengs for å virkelig gjøre en forskjell. Vi har ikke bare råd til å gjøre dette; vi kan ikke tillate oss å la være.

Bilde: Midjourney