fbpx

Helt på vidda med GPS

Veivalget til GPS-en resulterte i en bilbergningsaksjon som varte i 16 timer.

Det er ikke lett å komme seg frem når GPS-en kjører deg fast på en gammel kjerrevei midt på natten, midt på vidda, på et sted du aldri har vært og med en redningstjeneste som ikke vet hvor du er, som ikke har GPS eller smarttelefon.

Det her er historien om en lang biltur i dress, tvillinger i baksetet, en bakhjulsdrevet BMW, en GPS fra TomTom, to iPhone-r, Google Maps, en dårlig brøytet skogsvei i nattemørket, midt inne på Jotunheimen og  et NAF som for lengst burde ha utstyrt sine redningsbiler med GPS – eller i det minste med smarttelefoner.

Bilturen startet utenfor Hotel Bristol kl 17:30

Jeg hadde akkurat fullført siste foredrag på Hotel Bristol i anledning av Cisco sitt  årlige partner-arrangement. Baggen ble kastet inn i bagasjerommet sammen med frakken min. Jeg satt meg så inn i førersetet for å ta fatt på en lengre biltur opp til Per Gynt-land sammen med konemor og to 4-åringer i baksetet. Av venneparet vi skulle være på hytta sammen med, hadde vi fått tilsendt på GPS-koordinatene via SMS. De hadde jeg plottet inn på min TomTom, som tilfeldigvis var oppdatert med nye kart samme uken.

«61°26’04″N, 09°56’54″E, Ring når dere er på vei. Kjør forsiktig!»

Med ca 20 minutter igjen av bilturen, og etter avkjøring fra E6 gikk så turen sakte men sikkert oppover i fjellet – mot en ferdig oppvarmet hytte – med to sovende barn bak, og med et glass rødvin og litt kjeks i enden av tunnelen. Fra tørre veier gikk det raskt over til litt snø, før vi plutselig etter en brå høyresving begynte å få dypere snø, dårligere grep og en stadig mørkere skog.

21:59 – Rustvegen 20

«Det her ser jo ut som langrennsspor», sa jeg til Marianne og tenkte på historien jeg hadde lest tidligere samme uke om han som kjørte seg fast i Østfold på en langrennsløype etter å kjørt etter GPSen sin.

Plutselig sklir hekken på bilen ut til venstre og vi stopper fort opp i noe som kan minne om en slags grøft. Ingen vei frem, ingen tilbake – bilen står bomfast, ungene våkner og det er kun skog og nattemørket rundt oss. Jeg ringer til Rikard og sender han raskt over mine koordinater via Google Maps på iPhonen min.

Rikard var et godt stykke unna (punkt A), og det tok en god halvtime før han var på plass – med en spade også, og dernest fulgte det 90 minutter med graving, dytting, spoling og litt banning – før vi ga opp – uten at bilen hadde flyttet seg en millimeter – og ringte til NAF, samtidig som vi forberedte barna våre på å gå noen hundre meter fra bilen vår ned til der Rikard hadde parkert – for å ta de tilbake til hytten for en etterlengtet seng.

Samtidig ringte jeg til NAF, som overførte meg til Lista hvor jeg kom i kontakt med det jeg håpet skulle bli en rask redning.

24:00 – Hvor er du?

Jeg har ALDRI vært her før.

Det er helt svart ute.

TomTom-en sier hvor jeg er, det samme gjør både Google Maps og et par andre apps jeg har på min iPhone, men det hjelper svært lite når NAF sin redningsmann ikke har smartTelefon eller GPS i bilen sin. Ikke forstår han hvor jeg er heller, så det ender med at han må dra hjem for å sette seg bak sin egen PC for å gå inn på Google Maps.

I mellomtiden tar jeg et par bilder, og oppdaterer statusen min på Facebook.

Når du kjører deg fast og er en «gadget-freak» som meg – ispedd en stor dose av sosiale medier – lærte jeg meg ganske fort at du ikke finner mye sympati fra dine venner på Facebook. Og mellom Facebook-kommentarer og litt knitrete P4-musikk var jeg på telefon og SMS med «hytta» og minuttet før klokken ett hadde jeg fortsatt ikke hørt fra NAF-karen.

01:20 – «Jeg kommer meg ikke opp!»

Redningsbilen fra NAF må gi opp – og returnerer. Veien er for smal, sporene dertil og rådet blir å vente til dagen etter slik at man kan få en traktor opp for å brøyte veien fri. Samtidig er Rikard og Marius (de vi skulle besøke på hytten) på vei tilbake til meg i mørket – med enda en spade og kjetting.

Kanskje kortere avstand, men uansett

Med et oppdatert kart og alle ekstra tjenester som TomToms GPS byr på, burde det vært helt åpenbart at jeg ikke skulle blitt geleidet opp denne veien for å komme meg frem, men heller tatt av avkjøringen tidligere – noe jeg vil tro alle i området ville vært helt enig i.

Hadde Rikard lagt til «ta av til Fagerhøy!» hadde det heller ikke vært noen problemer, men skal man ikke kunne stole på sin GPS? Burde jeg sende regningen min til TomTom feks?

04:00 – 200 meter nærmere målet, men fortsatt like langt

Fra halv to til fire klarte vi å flytte bilen ca 200 meter – med kjetting og spader klarte vi til slutt å få løs bilen for å begynne på en 800 meters lang ryggetur ut i «friheten«. 200 meter lenger ned, og etter å ha satt oss fast ca 10 ganger underveis ga vi opp. Da var klokken 04:00 og det var på tide å erkjenne nederlaget.

Bilen ble etterlatt til seg selv.

11:05 ringer redningen

Det er noe som heter «Bygdetullinger i byen», men det er vel også noe som heter «Bytullinger i bygda». Jon lo hele tiden mens han rygget og brøytet seg sakte men sikkert opp til bilen min. To timer senere var bilen klar til å bli dratt ut.

 

13:30 var traktoren endelig på plass til å trekke oss ut i frihet

14:00 – Bilen er ute på trygg grunn og på vei til det opprinnelige målet.

Litt av en biltur, litt av en natt, litt av en opplevelse.

Noe redusert tiltro til TomTom, men ikke minst til det teknologiske nivået til NAF. En GPS i disse bilene er vel det minste vi bør kunne forvente. To eller firehjulstrekk hadde ikke spilt så stor rolle her. Et skilt som kanskje advarte meg mot å kjøre opp nettopp denne veien hadde kanskje også hjulpet.

Hadde jeg kjørt her på dagtid hadde jeg nok også vegret meg for å kjøre opp her, men når klokken er ti på kvelden og det er ikke noe mer lys enn hva fjernlyset på BMW-en min kunne by på, og GPSen ba meg pent om å kjøre på, så var fornuft byttet ut med teknologi.

En læring for ettertid kanskje; Bruk gjerne GPS, men det kan lønne seg å få noen veiskilt i tillegg å forholde seg til – det kan lønne seg, det kan jeg skrive under på.

I ettertid

Jeg kommer IKKE til å bytte ut min GPS til fordel (eller ulempe) for de gamle papirkartene, men kanskje en kombinasjon av GPS og det å ha klart for seg de avgjørende avkjøringer på vei mot målet hadde hjulpet :)