fbpx
tidsklemma

Gi litt mer faen (i barna)

Venstres leder, Guri Melby, etterspør innspill til hvordan foreldre kan løse tidsklemma, og lurer på om mer fleksible arbeidstidsbestemmelser, som en «tidskonto,» for å gi folk mer kontroll over egen tid, kan være en potensiell løsning. Jeg mener foreldre må høre mer på Per Fugelli sitt råd.

26. september etterlyste Guri Melby på Facebook innspill til hvordan foreldre kan løse tidsklemma. Her er den fulle og hele kommentaren og forslaget til en løsning, som jeg skrev til Guri 27. september:

Samfunnet har blitt altfor organisert

Først og fremst, det er ingen tvil om at tidsklemma har blitt en dominerende faktor i livet til moderne foreldre. Aktiviteter for barn har blitt svært organisert, og dette forsterker presset for at foreldrene må være «overalt». Ikke bare det, men det er også en økende forventning om at foreldre skal være veldig aktivt tilstede i barnas skolegang, noe som kan være utfordrende når begge foreldrene jobber.

Teknologi, som skulle gjøre livet lettere, har også sine fallgruver. Muligheten for å jobbe «når som helst, hvor som helst og på hva som helst» (smarttelefon, nettbrett eller laptop) har i realiteten gjort det slik at arbeid kan infiltrere alle aspekter av privatlivet. Dette gir en illusjon av fleksibilitet, men i praksis kan det ofte føre til at man aldri er «fri«. Initiativet om en «tidskonto» er en interessant løsning og kan i teorien gi arbeidstakere mer kontroll over egen tid. Men dette må balanseres godt for å ikke tilføre ekstra stress ved at man skal være sin egen tidsforvalter på toppen av alt annet.

Sosiale medier øker presset

Sosiale medier har også komplisert bildet. Tilstedeværelsen av sosiale plattformer gir en konstant strøm av sammenligningsgrunnlag hvor man lett kan føle seg utilstrekkelig. I tillegg, med økt globalisering, føles konkurransen ikke bare nasjonal, men global. Vi som foreldre kjemper i et «verdensmesterskap i business«, i stedet for en nasjonal arena.

Å håndtere denne komplekse situasjonen krever en flerdimensjonal tilnærming. Fleksible arbeidstidsbestemmelser kan hjelpe, men det må også være en kulturell endring både i arbeidslivet og i samfunnet generelt. Det kan være en god idé å re-evaluere hvordan vi organiserer barns fritidsaktiviteter og den forventede foreldreinvolveringen i skolegangen.

Work-life balance er fryktelig vanskelig

Forskning på arbeidsliv og psykologisk velvære, som studier fra American Psychological Association og andre, understreker viktigheten av «work-life balance» for mental helse. Dette er ikke bare et individuelt ansvar, men også et samfunnsansvar. Det kan også være rom for teknologiske løsninger som kan effektivisere hverdagsoppgaver for travle foreldre. Men igjen, teknologi er et tveegget sverd, og en bevisst tilnærming er nødvendig for å sikre at det faktisk tjener sitt formål i å lette byrden, og ikke forsterke den.

Kort sagt, dette er en utfordring som krever en helhetlig innsats fra både politikere, arbeidsgivere, og samfunnet for øvrig.

Norge faller fra i en globalisert verden

Med tanke på at vi deltar i et verdensmesterskap er dilemmaet med arbeidstid vs. konkurransedyktighet er en utfordring som Norge, og andre vestlige land, står overfor. På den ene siden har vi forskning som tyder på at kortere arbeidsdager kan føre til mer produktive ansatte. Eksempelvis har studier fra Sverige vist positive resultater fra 6-timers arbeidsdager med hensyn til arbeidstakeres trivsel og produktivitet.

Men, med tanke på at Norge er et høykostland, og at vi faller på alt av indekser som handler om skaperkraft og konkurransekraft, er det grunn til å være bekymret for at reduksjon i arbeidstid kan forsterke den fallende trenden og til syvende og sist true vår eksisterende velferdsmodell.

Globaliseringen kompliserer også bildet. I en verden der konkurransen ikke begrenser seg til nasjonale grenser, er det utopisk å tro at man kan roe hverdagen ned, mens resten av verden «gønner på» i høyt tempo. Det betyr ikke at det er umulig å jobbe mindre, men en slik forandring ville kreve en tilnærmet samordnet global innsats, som virker lite sannsynlig gitt de ulike økonomiske og sosiale systemene i ulike deler av verden.

La barna kjede seg

Hva angår de sosiale forventningene mener jeg en kulturforandring er påkrevd. Hvorfor må barn være superaktive i flere idretter, spille flere instrumenter, og være  best i alt? Hva med verdien av «kjedsomhet«, tiden når barn faktisk kan være kreative, nysgjerrige og lære seg å håndtere fri tid på en konstruktiv måte? Det er her teknologi kan spille en dobbeltrolle – som en distraksjon, ja, men også som en mulig ressurs for læring og utforskning hvis brukt riktig.

Tenk om vi foreldre våget i større grad å ikke organisere barnas hverdag i like stor grad. Hva om vi heller tok i bruk naturen mer, leste flere bøker og begrenset tiden vår på mobilen og i sosiale medier! Det kan hjelpe oss til å «gi mer faen», som Per Fugelli så treffende formulerte det. Det handler i stor grad om å velge hva som faktisk betyr noe for oss og våre familier, fremfor å leve etter et falskt ideal skapt gjennom sosiale medier, som ikke nødvendigvis gir rom for individuell eller familiær lykke og trivsel.

Å «gi mer faen» kan også ses som en motreaksjon til den økende trenden av «opptredende foreldre» der foreldre føler et press ikke bare for å være «perfekte» men også for å vise dette frem. Det å våge å ikke «overoppfylle» hver eneste sosial forventning kan faktisk være en kilde til mental frihet og gi mer tid til de tingene som virkelig betyr noe. Dette er også støttet av psykologisk forskning som viser at det å sette realistiske mål og akseptere «godt nok» (for de svina) kan ha positiv innvirkning på mentale helse.

Så, kort sagt, utfordringen ligger i å finne en bærekraftig balanse som tilgodeser både individets og samfunnets behov, og dette krever en multifasettert tilnærming som spenner fra politiske initiativer til personlige valg.

Bilde: Midjourney