Digitalt tilkoblet, men analogt ensom

Nåtidens største paradoks bør resultere i at vi klarer å gjenopprette balansen mellom det digitale og det analoge, det virtuelle og det virkelige. 

Internett, smarttelefoner, 5G og sosiale medier har gjort det mulig for oss å være i konstant kontakt med hverandre. Teknologiutviklingen har bundet oss sammen som ett globalt samfunn, hvor våre digitale signaler beveger seg i luften over oss, i en konstant strøm av informasjon, dialoger og interaksjon. Vi har opphevet kjedsomheten ved hjelp av teknologien. Samtidig har vi aldri følt oss mer ensomme.

Ensomme og ulykkelige

Er ikke det nåtidens store paradoks? Er det ikke ironisk at vi lever i en verden som er så oppslukt av digital kommunikasjon, samtidig som vi føler oss ensomme (og ulykkelige). På den ene siden har vi tilsynelatende ingen problemer med å bruke skjermer og tastatur til å berøre livene til mennesker som befinner seg tusenvis av kilometer unna, samtidig som vi finner det vanskelig å snakke med mennesker som fysisk sitter ved siden av oss.

Teknologien polariserer og splitter oss

Aldri før har vi hatt like stor tilgang til andre menneskers kultur, tankesett og språk. Teknologien har gitt oss uendelige muligheter til å bli mer inkluderende, mer forståelsesfulle og tolerante. Samtidig bruker stadig flere av oss den samme teknologien til å skape konfrontasjoner, splid, polarisering og kansellere mennesker som uttrykker meninger vi er uenige i.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Informasjon og kunnskap er bokstavelig talt tilgjengelig ved et tastetrykk, og i et omfang som ville forbløffet samtlige generasjoner før oss. Den uendelige kunnskaps-tilgangen har blant ført til at stadig flere mennesker tror at jorden er flat, at vaksiner er skadelige og laget for å overvåke oss, og at følelser (og religion) trumfer vitenskapelige fakta. Og dette er bare starten. Vi står ved foten av en digital fjellkjede hvor VR- og AR-teknologi vil la oss hengi oss i enda større grad til et digitalt liv anført av metaverset, som vil føre til at vi beveger oss fysisk enda mindre, med de helsemessige konsekvenser det vil føre til. Kan det tenkes at det beste å gjøre nå er å ta et (fysisk) skritt tilbake?

Vi er fysiske mennesker, ikke digitale avatarer

Kan det tenkes at løsningen på vår kollektive ensomhet ikke ligger i flere skjermer, men i færre? At svaret på vårt behov for tilkobling ikke ligger i enda flere nettverk, men i dypere forbindelser med de få? Kan det tenkes at vår fysiske og mentale helse vil ha godt av å kjenne på ekte liv og ikke bare digital simulering (og stimulering)? Kanskje vi har godt av å se på ekte solnedganger, ikke bare på bilder av dem. Kanskje det vil gjøre oss godt å snakke med mennesker ansikt til ansikt, ikke bare gjennom skjermer. For det er virkelig på tide å minne oss selv om at vi faktisk er mennesker og ikke digitale avatarer. At vi lever i en fysisk verden, ikke bare en virtuell. Og kanskje mest av alt, at vi er mer enn summen av våre følgere, likes og kommentarfelt.

Jeg håper vi klarer å gjenopprette en fornuftig (og bærekraftig) balanse mellom det digitale og det analoge, det virtuelle og det virkelige. For det er i den balansen vi kan finne ekte tilkobling, ekte fellesskap, og ekte lykke. Og også føre til at vi i mindre grad føler oss ensomme.

Artikkelen sto først på trykk i Nettavisen, 6. august.