Digitaliseringsminister – symbolsk eller reell verdi?

Teknologiutviklingen og digitaliseringen er altomfattende og gjennomgripende. Derfor må den håndteres strategisk av en ansvarlig leder. En digitaliseringsminister. At regjeringen har valgt å spre ansvaret ut på «alle» tror jeg kan komme til å koste Norge dyrt. 

Etterlengtet og latterliggjort

En egen digitaliseringsminister hadde lenge vært etterspurt. Derfor var gleden stor da Høyres Nicolai Astrup ble Norges første i digitaliseringsminister i 2019. Rollen ble så passert videre til Linda Hofstad Hofstad Helleland året etter. Da ble rollen fordelt mellom distrikt og digitalisering.

Det førte til at hele ministerposten ble latterliggjort.  

Etter kort tid som digitaliseringsminister har Stortinget vært angrepet to ganger og Helleland har måttet både forklare og forsvare hvorfor hun blant annet tok i bruk Clubhouse uten å forsikre seg om at både personvern og sikkerhet var ivaretatt. Eller at Clubhouse holdt seg innenfor EUs GDPR-regler, oppbevaring og håndtering av data, med mer. 

Kraftig vekst i cyberangrep

I dag er fasiten at Norge har fått ny regjering, cyberangrep mot norske virksomheter har nesten doblet seg i løpet av det siste året – mot 40 prosent globalt – og vi står atter igjen uten en digitaliseringsminister. 

Mens noen er likeglade og mener digitaliseringsministeren kun hadde en symbolsk verdi – og at Norge tross alt ble hyper-digitalisert som følge av pandemien, er det andre som mener det er trist og at det vitner om lite forståelse for hva egentlig digitalisering handler om. Og at det er derfor ansvaret er “kastet” ut til alle ministre å ta et eget ansvar for. 

Jeg tilhører den siste gruppen. 

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

 

Digitale, men ikke digitaliserte?

Digitalisering er så fryktelig mye mer enn å sikre bredbånd til “hele landet som vi er så glade i”. Det er så uendelig mye mer enn å lage digitale skjemaer av de papirbaserte. Samtidig er det viktig å anerkjenne at Norge er blant de aller mest digitale landene. Vi har et fantastisk mobilt bredbånd som i tillegg er blant verdens raskeste. Nesten alle av oss har en smarttelefon. Vi er heftige brukere av sosiale medier og vi har fått på plass veldig mange gode offentlige tjenester. 

Og så har pandemien lært oss hvordan vi bruker webkameraer og video-tjenester for å møtes virtuelt. 

Vi er digitale, men vi er ikke nødvendigvis veldig digitaliserte. 

Nærmere 15 prosent av oss er i tillegg analoge. Det digitale utenforskapet vokser. Samtidig svekkes Norges digitaliseringsevne, skal vi tro blant annet Ciscos  «Global Digital Readiness Index»-rapport. Der kommer det frem at Norge sakker akterut sammenlignet med våre nordiske naboer og da mest av alt fordi vår egen humankapital ikke god nok. 

Vi er rike og digitale, men ikke digitaliserte og ikke veldig kunnskapsrike. 

I tillegg er vi veldig godtroende og naive. Tilliten til myndigheter og finansinstitusjoner er høy. Ikke rart vi blir stadig mer utsatt for diverse cyberangrep. 

Samtidig stopper jo ikke behovet for en dedikert digitaliseringsminister her. 

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Digitalisering er politikk

Teknologi og digitalisering har i løpet av de siste årene blitt storpolitikk. På mange nivåer. Den digitale verdenskrigen herjer på mange måter allerede, uten at vi her i Norge ser ut til å bry oss altfor mye. 

Krigen utkjempes ikke lenger på bakken, men i «skyen». Og det man ikke ser, er lett å ikke tenke så mye på.

I tillegg håndteres verdenskrigen på forskjellige politiske (og diplomatiske) vis. Utenriksministeren er tøffere i munnen mot Russland, når det viser seg at det er dem som har angrepet Stortinget. Samtidig logres det ivrig med «lakse-finnene» kommer angrepene fra Kina.

Og selv om PST advarer mot bruk av Huawei-teknologi i 5G-utbyggingen, våger ikke våre folkevalgte å kjøre forbudslinjen som blant annet Sverige har lagt seg på. I tillegg ser vi også klare konturer av hvordan data – som den nye oljen – mest av alt gir olje til et USA, hvor alt skal kommersialiseres, mens dataene i Kina mest av alt utnyttes til å undertrykke og kontrollere befolkningen i og utenfor Kina. 

Data er den nye oljen, men ikke for Norge (ennå)

En konsekvens av de enorme plattform-gigantene, som enten kommer fra USA eller Kina, er at vi gir fra oss enormt mye data. Data som blir foredlet gjennom avanserte algoritmer. Algoritmer som vi her i Norge må håpe på at EU vil regulere, i alle fall kreve å få innsyn i, slik at vi kan forstå bedre hvordan reguleringen bør være. 

Ingen leder, ingen strategi

I slike, og flere andre tilfeller, ville en dedikert digitaliseringsminister kunne ha fulgt opp disse reguleringene mye tettere.

Hvilken minister eller departement bør følge opp reguleringer, dataintegritet, personvern og sikkerhet? Alle sammen, siden alle fasetter av liv og næringsliv er eller vil bli berørt av det samme i tiden fremover? 

Legg så til kunstig intelligens og bland det sammen med etikk og moral. Hvem skal påse at vi handler kunstig intelligens-tjenester fra aktører vi kan stole på. At vi handler fra nasjoner og aktører som mer eller mindre deler vårt syn på menneskerettigheter, og som har mer eller mindre det samme etiske og moralske kompasset som oss. 

Bærekraftig digitalisering uten en leder?

For er ikke det viktig, hvis vi også skal digitalisere samfunnet på en bærekraftig måte, hvor hensynet også skal taes ut fra et miljømessig, samfunnsmessig og økonomisk perspektiv? Og da tenker jeg bærekraftig i en global forstand, hvor de valgene vi tar skal være rettferdige fra et globalt perspektiv. 

Hvilken minister eller departement skal ta det ansvaret? Om ikke alle egentlig, for Norge og verden fremover vil i økende grad overlate flere, større og viktigere oppgaver til kunstig intelligens. Som igjen er avhengige av algoritmer og enorme mengder med data. Data som skal oppbevares, foredles og brukes på en miljøvennlig måte – men ikke minst på en sikker måte. 

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Skal det offentlige bygge en sikker sky uten kunnskap?

Kanskje i form av en sky-løsning som våre folkevalgte har planer om å bygge. Og da med kunnskap de i stor grad mangler, men som de kan hente via private konsulenter, som Vedum ikke vil ha noe av. Samtidig som vi har altfor få IKT-studieplasser. Som Støre vil øke antallet av, men som vi må vente i mange år på, før vi vil kunne se ute i arbeidslivet. 

Digitalisering er mye mer enn raskt bredbånd og digitale offentlige tjenester. 

Alt som kan digitaliseres, vil bli digitalisert

Digitalisering er altomfattende og gjennomgripende i alle fasetter av samfunnet og samfunnsutviklingen. Digitalisering gjennomsyrer hverdagen både horisontalt av alle bransjer og industrier, men også vertikalt – fra infrastrukturen i bunn til selve brukeropplevelsen i toppen. 

Og selv om ikke en digitaliseringsminister vil være i stand til å håndtere alt alene, så kunne en dedikert digitaliseringsminister vært en effektiv måte å utarbeide en strategi for hvilke digitaliseringstiltak Norge burde prioritere, både kort- og langsiktig. 

Skal Norge lykkes – det vil si, fortsette å være et av verdens rikeste og beste land, med de beste velferdsordninger, de sikreste arbeidsvilkår, solide forutsetninger for å starte virksomheter, gode eksport- og import-muligheter, og så videre, må digitaliseringen håndteres strategisk. 

Og det gjør man ikke ved å spre ut ansvaret på “Gud og Hvermansen”. 

Men det kan jo tenkes at digitalisering ikke blir sett på som strategisk viktig, selv om vår digitale infrastruktur var nettopp det som reddet oss gjennom pandemien. Og at pandemien gjorde at vi ble «ferdig-digitaliserte». 

Digital infrastruktur viktigere enn fysisk?

Allerede i 2018 mente flertallet i Norge har digital infrastruktur er viktigere enn den fysiske. Det gjenspeilet seg ikke i statsbudsjettet samme år, for mens det ble bevilget nærmere 70 milliarder kroner til samferdsel, ble det bevilget 230 millioner til utbygging og sikring av et mer robust digitalt transportnett. 

Slikt lukter det ikke strategisk viktighet av. Og da snakker vi kun om infrastruktur. Tre år senere virker det nesten som om det har blitt enda mindre strategisk.

Såpass lite viktig at mange derfor mener at ministerposten kun var av symbolsk verdi. 

Det frykter  jeg kan komme til å koste oss dyrt.