Burde vi virkelig vende tilbake til de gamle vanene, til tross for de mange digitale fremskrittene pandemien tvang frem?
Har du tenkt over hvor lik den nye normalen er den gamle? Rushtrafikken er like stor, sjefen krever at du jobber for det meste på kontoret, og skolen ber deg om å møte opp på skolen for å delta på foreldremøtene. Kostnadene i tapt arbeidstid er én ting, men disse gamle vanene koster også miljøet unødvendig mye.
Under pandemien så det ut til at vi endelig oppnådde en slags digital våkenhet. Både det offentlige og private næringslivet så ut til å være unisont enige om at de ansatte kunne være like produktive, om ikke mer, fra hjemmekontoret. Konsultasjoner med fastlegen kunne vi ta via video. Det samme gjaldt for foreldremøtene også, og mange av de offentlige tjenestene ble nesten over natten digitalisert. Tiden som vi ellers hadde brukt på pendling, fysiske avtaler vi egentlig kunne håndtert digitalt, i tillegg til lange og til dels unødvendige møter, representerer en betydelig kostnad for samfunnet. En kostnad som kan beregnes i form av tapt arbeidstid, redusert produktivitet, og til og med ekstra kostnader forbundet med transport og infrastruktur.
Nå som samfunnet for lengst er tilbake til normalen, er det svært lite som minner om den gyldne muligheten vi hadde til å omfavne de digitale mulighetene fullt ut. La meg ta deg med på et par eksempler fra min egen hverdag:
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Mye tapt arbeidstid på unødvendige fysiske møter
I begynnelsen av 2024 skal jeg ut på en tur som muligens vil kreve et par vaksiner for å være på den sikre siden. Via HelseNorge-appen sendte jeg en melding til fastlegen min, hvor jeg spurte om hvilke vaksiner jeg må ta og når jeg eventuelt må ta disse. I stedet for en rask konsultasjon over video, må jeg i stedet booke opp en fysisk konsultasjon som for legen ikke vil ta mer enn fem – 5 – minutter (ifølge dem selv), mens for meg vil det resultere i bortimot to tapte arbeidstimer.
Våre to barn hjemme går i andreklasse på videregående. Etter at pandemien er en saga blott, har foreldremøtene blitt fysiske igjen og blir gjerne satt opp midt i arbeidstiden.
Dette kan kanskje oppfattes som smålig sutring, men zoomer du litt ut og ser dette fra et samfunnsmessig ståsted, handler dette om betydelige kostnader. Kostnader i form av tapte arbeidstimer til og fra legebesøk og foreldremøter, tapte arbeidstimer for pendlertid, unødvendige møter, og andre gjøremål som ikke bidrar til virksomhetens og samfunnets økonomi.
Over 200 tusen tapte årsverk
La oss si at dette regner seg opp til 12 timer i måneden, noe jeg tror er konservativt. Multipliserer vi det med 10,5 måneder som vi jobber, er det plutselig snakk om 126 tapte arbeidstimer. Legger vi til at vi er 2,9 millioner sysselsatte nordmenn, er det snakk om over 365 millioner arbeidstimer. Det tilsvarer nærmere 210.000 årsverk. Med en gjennomsnittlig årslønn på 550 000 kroner, representerer dette en økonomisk kostnad på omtrent 200 milliarder kroner årlig. Tenk hvilken verdiskapning vi går glipp av. Verdiskapning som vil bidra til økt velferd.
Norge er Europas digitaliseringssinke
Men kostnaden stopper ikke ved tapte arbeidstimer og pengeverdi. Det er en annen pris vi betaler for ikke å omfavne digitaliseringen fullt ut. Det er miljøkostnaden ved økt pendling, og den tidkrevende og ofte frustrerende opplevelsen av å navigere i et samfunn som ikke utnytter teknologien til det fulle. Vår ferske digitaliseringsminister har mange oppgaver foran seg. Jeg håper Karianne Tung tar tak i noen av de mer lavthengende utfordringene først. Pandemien har tross alt avslørt mange fordeler og muligheter som god digitalisering fører til, og da bør vi også forsikre oss om at disse oppgavene blir en del av den integrerte hverdagen. Ikke bare fordi det lønner seg, men også fordi det er en måte å øke vår egen konkurransekraft og en måte å forsterke Norges posisjon som en digital leder på den globale arenaen. Det er en mye bedre posisjon enn den vi har i dag; som Europas digitaliseringssinke.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Fryktelig mange unødvendige møter
Når det er sagt, håper jeg også dagens ledere tar seg selv litt i nakken. Ikke bare erkjenner de at nesten 40 prosent av møtene deres er bortkastet tid. De vet også at de ansatte var like, og til og med mer produktive når de jobbet hjemme. Hvorfor jobbes det ikke mer for å tilrettelegge for fjernarbeid på lang sikt, og hvorfor gjør man ikke en innsats for å redusere bortkastet tid på meningsløse møter? Ikke bare er vi Europas største digitaliseringssinke, vi er også elendige på nettopp fjernarbeid og hjemmekontor. En fersk undersøkelse avdekker at Norge har falt ned på en 20. plass for fjernarbeid globalt, noe som er det dårligste resultatet blant våre nordiske naboer. Som et av verdens dyreste land er det store gevinster å hente.
Ikke enten eller, men både og
Det er viktig å understreke at dette ikke handler om enten eller. Det er ikke et krav om at all kontakt med skolen bør være via videomøter, eller at alle møter med legen bør være digitale. Ei heller at alle ansatte kun skal jobbe fra hjemmekontoret.
Det er svært mange gode grunner til å møtes fysisk og samhandle fysisk. Men både offentlig og privat sektor bør vurdere om ikke fordelene ved å tenke mer digitalt, både økonomisk, samfunnsmessig og miljømessig, bør håndteres bedre og mer proaktivt.
Det handler om å finne en fornuftig balanse som utnytter de digitale verktøyene vi har til rådighet, uten å miste den menneskelige kontakten som er så viktig.
