Da de ti AI-budene ble presentert på Mesh i Oslo, var ordene kloke og intensjonene gode. Men teknologi formes ikke av ord, bare av handling. Derfor legger jeg til et ellevte bud: Du skal ikke snakke mer om teknologi enn du handler.

Klokken var knapt blitt åtte en mørk oktobermorgen da ekspertutvalget på kunstig intelligens fra Langsikt presenterte De ti AI-budene på Brød & Sirkus i Oslo. Silvija Seres ønsket velkommen med engasjement og historiske linjer tilbake til 1971, da de ti oljebudene la grunnlaget for et halvt århundre med norsk velstand.

Nå sto vi her igjen, ved et nytt veiskille, med data og kunstig intelligens som “den nye oljen”.

Digitaliseringsminister Karianne Tung og tidligere digitaliseringsminister Nikolai Astrup deltok i samtalen som fulgte. Den var god, men også for god. For kameratslig. Kanskje fordi temaet er for komplekst for kun 20 minutter, eller fordi politikken fortsatt ikke helt vet hvordan den skal snakke om kunstig intelligens uten å miste kontrollen over debatten.

De ti budene er et godt forsøk på retning

Utvalget, ledet av Seres og Klas Pettersen fra SimulaMet, ønsket å formulere et verdikompass for norsk AI-politikk, inspirert av oljepolitikkens langsiktighet. Budene handler om å bygge norsk AI på norsk grunnmur:

AI skal styrke den norske samfunnsmodellen og sikre rettferdig fordeling av gevinster.
Norge må ha en aktiv utenrikspolitikk for AI.
Forvaltningen må skape trygghet og tillit til teknologien.
Staten må bygge en sikker og bærekraftig fysisk infrastruktur, fra kraft til datasentre.
Data må brukes til kunnskapsutvikling og verdiskaping.
Åpne og pålitelige AI-modeller må utvikles i Norge.
Vi må satse på forskning og høyere utdanning innen AI.
Privat sektor må få bedre rammevilkår for AI-drevet næringsliv.
AI skal styrke offentlige tjenester.
AI skal gi mennesker mening og mestring, ikke erstatte dem.

Kort sagt at AI skal være demokratiets infrastruktur, og ikke markedets leketøy.

Bud forplikter ingen

Jeg liker initiativet. Budene er kloke og nødvendige. Men historien viser at slike dokumenter sjelden blir annet enn symboler. Oljebudene ble fulgt opp med investeringer, politikk og lovverk. AI-budene risikerer å ende som PDF-er i et arkiv.

Statsbudsjettet 2026 bekrefter passiviteten

Hvis regjeringen virkelig mente alvor med at “AI er den nye oljen”, skulle statsbudsjettet for 2026 vært preget av handling. Det er det ikke.

Der finner vi ingen nye satsinger på AI-forskning, ingen økte midler til norske språkmodeller, ingen plan for datainfrastruktur, og ingen etablering av et AI-sikkerhetsinstitutt. Sistnevnte var ett av ekspertutvalgets mest konkrete forslag.

Forskningsrådet får mindre å rutte med. Innovasjon Norge skal “effektivisere”. Digitaliseringsdirektoratet skal “omprioritere innenfor eksisterende rammer”.

Alt dette er budsjett-norsk for “ingen reell satsing”.

Regjeringen snakker varmt om AI, men investerer ikke i den.

Digitalisering er ikke effektivisering

Politikerne omtaler fortsatt digitalisering som et kostnadsprosjekt, ikke et samfunnsprosjekt.
Men digitalisering handler ikke om å erstatte ansatte med algoritmer. Det handler om å fornye samfunnsmodellen vår. Det handler om tillit, forutsigbarhet og digital suverenitet i en tid hvor teknologien ikke bare støtter samfunnet, men former det.

AI er ikke et verktøy. Det er infrastruktur. Og det er nettopp her de ti budene treffer godt, for Norge må bygge sin egen AI på eget verdigrunnlag.Problemet er bare at ingen ser ut til å ville betale for fundamentet.

Enighet uten handling

Panelsamtalen mellom Tung og Astrup viste i det minste at det ikke mangler enighet. Begge var enige om at Norge må satse. At vi må handle raskt. At vi må bygge tillit. Men den enigheten er også et symptom. Når politikken ikke våger å være konkret, ender man med å være enig om alt, og forpliktet til ingenting. Alle står på perrongen og sier hvor viktig det er å komme seg på toget. Men ingen er villig til å bruke penger på å kjøpe seg en billett.

Det ellevte bud

Silvija Seres sa det treffende at ”Fart er aldri en god erstatning for retning”. Men nå står vi i fare for å ha retning uten fart. For at de ti AI-budene ikke skal ende som et stykke symbolpolitikk, må det skje noe mer enn fine ord. Det må følges av politisk vilje, økonomiske prioriteringer og konkret handling.

Derfor tillater jeg meg å legge til et ellevte bud:

Du skal ikke snakke mer om teknologi enn du handler.

Teknologien venter ikke. De ti budene peker i riktig retning, men uten handling forblir de en preken for menigheten, og ikke et veikart for fremtiden.

Artikkelen ble først publisert i Computerworld Norge, 23. oktober.

Bilde: Privat